I Los Angeles møtte vi en gjeng ved Dodger stadion, og greia deres var hvit. De var latinamerikanske og ansiktet deres var kritthvitt med en drypp av blod som kom ut av munnen deres, og de hadde på seg hvite klær. Vi var ikke sikre på om de var spøkelser eller om de var mennesker. De var veldig rare, og de fulgte etter oss en stund, bare holdt bilen noen skritt bak oss, og noen ganger gikk de ut av bilen og sto ved siden av oss mens vi bukket, stille, uten å snakke. De beskyttet oss på en måte, men det gjorde de ikke. Vi var ikke sikre på hva de gjorde. De var der i 3 eller 4 dager!
Bela: Jeg leste i brevene dine til Mester Hua at du bare kunne bruke fire "våpen" for å beskytte deg selv mot fare: glede, vennlighet, medfølelse og likevekt. Var det vanskelig å praktisere disse når du følte frykt?
HS: Som du vet, hadde jeg avlagt et taushetsløfte under hele pilegrimsreisen. Og jeg er et språkmenneske! Da jeg vokste opp, fordi jeg ikke var en fighter, måtte jeg bruke ordene mine for å holde meg trygg. Så ord var store for meg, og når du tar det bort ... plutselig dukker alle disse sårbarhetene opp. Og Marty, min følgesvenn og beskytter på pilegrimsreisen, ble fortalt av Mester Hua om ikke å bruke vold selv om han var et svart belte. Som du sa, han kunne bare bruke kraftverktøyene av vennlighet og medfølelse for å beskytte meg.
Så her er vi, disse to hvite mellom-Amerika-ungene som bukker langs veiene. Vår eneste redning var i metoden; ganske enkelt bukke og resitere navnet på Sutraen og overføre fortjenesten. Hvis jeg ser en spøkelseslik person stå ved siden av meg på motorveien og tankene mine blokkerer hjertet mitt fra å overføre meritter til ham, så kom bare tilbake til metoden.
Fortsett å bukke. Det kalles å bøye seg med ett sinn, bøye seg for byen med ti tusen buddhaer og håpe på verdensfred. Vi måtte ha troen på metoden. Husk at jeg hadde vært en doktorgradsstudent, så jeg var vant til å tenke på tre nivåer, og jeg måtte skjære gjennom alt dette og holde tankene mine fokusert på én metode og stole på at det ville forvandle meg til en bedre person, at min bevissthet ville gå til visdom og min egoisme ville gå til medfølelse. Og hvis jeg kunne gjøre det, hvis jeg kunne stole på det, så ville alt annet være ok. Jobben min var å holde kjeft og bukke.
Bela: Så det er kraften til å bukke etter hvert tredje trinn.
HS: Det er en historie til som dukker opp. Det er et sted som heter Lincoln Heights i utkanten av Chinatown i Los Angeles, og vi ble fortalt av alle at vi ikke skulle bestå videregående skole når den var ute av økt fordi vi ikke ville rote med elever på videregående skoler. Dette var bare 3 uker på pilegrimsreisen vår. På vei mot skolen løp vi inn i en omvei som tok oss 3 kvartaler ut av veien, så med en gang vi nærmet oss skolen ringte klokken 15:50.
Plutselig er vi omringet av alle disse barna og de sier: "Hva i helvete? Hva gjør du? Dette er så langt ute." Og "Hei munk, jeg trodde du var fattig, se på de Chuck Taylors og Converse hightops! Hvor fikk du tak i dem?"
Jeg fant dem akkurat i skapet. Jeg ante ikke hvilket merke de var! Vi la bare tankene våre inn i bøyningen og sa til oss selv: "Ikke slåss eller motstå, bare be."
Murstein og betong begynner å bli kastet mot oss fra andre siden av gaten, og så kommer disse to virkelig store svarte jentene og står mellom oss og mursteinene og advarer de andre: "Dere slutter med det! De gjør ingen skade. Dere slutter med det, ellers må dere forholde dere til oss!" Så vi sier «puh.» Vi fortsetter å bøye oss nedover bakken og jeg hører ingen lyder på en lang stund. Jeg kunne ikke reise meg og se meg rundt siden vi bukket. Men når vi kommer til fortauskanten reiser jeg meg og retter på kappen og ser bak meg. Jeg kunne ikke tro det jeg så. Det var 28 elever på videregående i en linje som bøyde seg bak oss. De sier alle: "Haha, dette er kult mann. Prøv det! haha." Etter omtrent 30 minutter sier de: "Ok, munker, det var kult og rart. Kommer du fortsatt til å være her i morgen?"
Vi trodde vi var ferdige for dagen, og vi er nå i Chinatown. Vi reiste oss etter den siste buingen for å møte disse store slemme kinesiske gjenggutta med mørke briller, arr og tatoveringer som blokkerte veien. Marty og jeg tenker: "Dette er en vanskelig måte å avslutte dagen på!"
Så spør en fyr i midten med denne lave, røffe stemmen: "Du gjør dette for verdensfreden"?
"Ja."
"Snakker du kinesisk?"
"Nei. Det gjør han, men han kan ikke snakke."
"Hvor lenge skal du gjøre det?"
"Vel, vi er på vei 800 miles nord."
"Bare sånn, bukke hele veien? Greit! Så lenge du er i vårt territorium, har du ingenting å bekymre deg for, du er trygg. Vi liker det du gjør."
Du holder deg til metoden og det er den beste beskyttelsen. Bøy med ett sinn.
Bela: Bukker du fortsatt nå som du er tilbake i klosterlivet?
HS: Jeg har ikke en daglig praksis med å bukke nå, men det er alltid i tankene mine. Jeg har ikke sluttet å bukke på en måte.
Bela: Hvordan forvandler du sinne når du ikke bøyer deg fysisk?
HS: Du bruker tålmodighet og sitter med bålet. Du lytter til lydene fra verden. Hvis sinne fortsatt øker inni deg, ikke beveg deg fordi du fortsatt har arbeid å gjøre. Du må forvandle sinne fordi alt du gjør med sinne inni vil sette brann utenfor. På et visst tidspunkt hvis dine egne bål kan bli lys i stedet for varme, skinner du dette lyset utover og hjelper til med å vekke folk. Du gjør hva som helst. Du snakker, du synger, du forklarer, du gjør dukketeater på en måte som folk kan høre. Hvis de ikke hører, må du vente.
Du må også ha litt visdom. Visdom husker hva som skjedde forrige gang du slapp sinnet ut. Hvordan fungerte det for deg? Du følte deg sannsynligvis fryktelig etterpå. Å la sinne gå, hvis det er rettferdig sinne eller selvforsvar eller hva som helst, husker du at det var en katastrofe. Du begynner å se sinne som et verktøy som vanligvis er mye mer ødeleggende enn det er nyttig. Du må vente, noe som er forskjellig fra undertrykkelse. Undertrykkelse kommer til å komme ut av siden som når du trykker vann ned på en rennende slange.
I stedet, det du gjør er å gå tilbake og si: "Jeg kommer ikke til å bli sint denne gangen. Brann er ikke verktøyet jeg vil bruke." Spør deg selv, hvor kom sinnet fra? Buddha sier at sinne hovedsakelig kommer fra frustrert begjær. Du ville at noen skulle gjenkjenne deg for eksempel. Du ser på det og spør: "Hvem er "meg" der inne som ønsker å bli berømt? Det er et illusorisk «meg», et konstruert «meg». Hvorfor ikke glede seg over lykke for den som får anerkjennelse? Lysten går bort og så er sinnet borte.
Spør deg selv: "Hvor lenge skal jeg løpe gjennom livet mitt etter nytelse og løpe fra smerte?" Når du spør om dette, innser du at det må være et annet alternativ. Og når du blir eldre innser du at det er vanskeligere å løpe fra smertene. Det tredje alternativet er å sitte stille og finne ut av det. Se, observer og hør lydene fra verden. De fleste lydene har å gjøre med å løpe fra nytelse og smerte.
Så hvis du kan høre lydene fra verden og finne ut av det, spør du: "Er dette alt som er?" Nei, det er mer, men det er inni. Få Bodhi til å bestemme seg og spør: "Hvordan våkner jeg?" Kryss over levende vesener. Hvis du ønsker å bli seriøs med å våkne, vær oppmerksom på din neste falske tanke og kryss over den. Sinne er en enorm mengde energi. Gjenvinn det og resirkuler det. Bruk den stigende energien og transformer den til lys.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
6 PAST RESPONSES
It might be time to bring out my Free Hugs sign again. I stopped hugging on the streets due to pandemic.
I have started sharing bubbles again.🫧
small smile playing on my lips
lovely...