Hva Jeg Har lært Av Barna I Livet Mitt

Når jeg sliter med å forstå verden, husker jeg ofte at alt jeg egentlig trenger å lære, kan jeg lære av barn. Jeg kan lære av undringen de ser verden med, av deres evne til å leve fullstendig i et gitt øyeblikk, av måten de både kan le og gråte fritt på, av deres ubetingede kjærlighet, tillit og tro.

Jeg lurer ofte på hvorfor og hvordan og når vi mister de tingene som vi vet er naturlige og riktige når vi er barn. Det meste av det jeg har lært om grådighet, og dens motsatte nestekjærlighet, har jeg lært av barna i livet mitt. I de tidlige dagene av Akanksha husker jeg at jeg organiserte en fest for barna våre på en klubb. Det var mye spenning rundt lekene, ballonger, chips og is.

Jeg husker jeg la merke til at Parsuram, en av våre femåringer bare sto med isen sin, og da jeg spurte hvorfor, sa han at han ville ta den med hjem for å dele den med søsteren sin. Jeg fortalte ham at det ville smelte. Han sa at det var greit. Han ville virkelig dele den med søsteren sin.

Da datteren min Samara var åtte, forberedte hun seg på et trebent løp for skoleidrettsdagen, og kom hjem glad for å fortelle meg at partneren hennes var hennes beste venn Parthavi. Parthavi og Samara hadde vært bestevenner i fire år. Min reaksjon var å spørre Samara om det var mer fornuftig å finne en partner som var nærmere hennes høyde. Det er vanskelig å vinne, sa jeg, hvis dere begge er så forskjellige i høyden. Jeg husker at min datters ansikt forandret seg, og hun så på meg og sa: "Mamma, hva er viktigere? Å vinne, eller svikte min beste venn?"

Tidligere i år møtte jeg Raghu. Raghu ble plaget av polio som barn, og mistet bruken av beina. Han fortalte at da han var 15 og levde i en fattig familie på landsbygda, dro han til foreldrene sine og fortalte at han ikke ønsket å være en byrde for dem og dro hjemmefra. Raghu satte seg på et tog uten penger, landet på å tjene på en Gurdwara, og fant veien til Ahmedabad hvor han nå driver en betydelig del av en NGO som jobber med landlige kvinner og håndverk. Hvor fikk du kreftene fra, spurte jeg. På 15? Når du er rundt Raghu føler du deg rolig og i fred. Styrken er der inne i oss, svarte han. Vi trenger bare å vite at den er der og lete etter den.

Jeg tenker på hvorfor Parsuram og Samara og Raghu valgte å gi og ikke ta. Hvorfor en femåring ønsket å dele isen sin, hvorfor en åtteåring valgte vennskap fremfor å vinne, hvorfor en 15-åring valgte å lage et liv for seg selv slik at han ikke skulle være en byrde for en familie som sliter. Alle tre så ut til å forstå hva som var viktig. Alle tre så ut til å forstå at det er fred og lykke som kommer av å gjøre noe for andre. Alle tre lærte meg litt mer om vår uendelige evne til å tenke utover oss selv.

Og å tenke utover oss selv forårsaker slike viktige ringvirkninger. Jeg husker at jeg stoppet en varm, støvete Mumbai-ettermiddag for å snakke med en liten jente på gaten. Hun ville ha penger, og da jeg sa nei, pekte hun på en kokosnøttselger over gaten. Jeg husker hvordan hun brukte fem hele minutter på å velge den største kokosnøtten hun kunne finne, og hvordan vi satte oss ned på gaten med kokosnøttene våre mens hun pratet med meg om seks år gamle ting. Mens vi satt der, så en mann på andre siden av gaten på oss og gikk over, tok et eple fra posen og ga det til den lille jenta. Det føltes som om han alltid hadde ønsket å gjøre det, men var usikker. Han trengte bare å se noen andre gjøre det først.

For fire år siden, på Riverside-skolen i Ahmedabad, ble et lite prosjekt kalt Design for Change født. Tanken var å gi barn en mulighet til å forandre noe ved verden som de ikke var fornøyd med. I dag designer og gjennomfører barn i 38 land prosjekter for endring. Fra å kjempe mot barneekteskap til å forhandle med skoler for å redusere vekten på skolesekkene deres, 20 millioner barn tenker lenger enn seg selv.

I forrige uke, i Chile, gikk jeg inn på en skole for de fattige og så barn diskutere et prosjekt som de nettopp hadde fullført: de opprettet et band i et samfunn for å tiltrekke folk til et sted hvor de hadde samlet herreløse valper for adopsjon. Jeg ble overrasket over å se at ønsket om endring hadde spredt seg til barn på den andre siden av verden. Jeg kom tilfeldigvis inn i denne klassen.

Fem hundre Teach For India -stipendiater er spredt over slike skoler, og jobber nådeløst for å sette barna sine på en annen livsbane. Jeg ser i økende grad hvordan virkningen deres sprer seg. Foreldre begynner å tenke annerledes. Andre lærere i skolene lager nye visjoner for utdanning. Samfunnet begynner å se at undervisning er ambisjonell. Og etter det toårige Teach For India Fellowship, jobber en voksende styrke av alumner på tvers av sektorer for å få slutt på ulikhet i utdanning.

Vi har en uendelig kapasitet til å gi. Jeg spør meg selv ofte hvordan jeg kan gi mer, og går derfor foran som et godt eksempel for barna våre. Jeg blir minnet på at Gandhiji snakket om at det er nok for vårt behov, men ikke for vår grådighet. Hvordan Sr Cyril åpnet skolen sin i Kolkata for 300 gatejenter, og fortalte foreldre at som hun underviser i matematikk, lærer hun også medfølelse.

Jeg ser for meg en verden hvor vi tenker utover oss selv, slik at verden vi skaper er snillere, mer tilgivende, mer mild. Jeg lurer på hvordan vi kan gjøre standardalternativet vårt bedre. Jeg lurer på hvordan verden ville sett ut hvis det var lettere å gi enn å ta, lettere å dele enn å hamstre, lettere å være god enn ikke. Jeg lurer på hvordan verden ville sett ut hvis vi lærte mer av barna våre.