Krista Tippett, vert: Fader Greg Boyle Lager Utrolig Flotte Forbindelser Mellom Ting Som Service Og

Jeg leste nylig om Dalai Lama. Han ble intervjuet i The New Yorker og noen spurte ham om hans egen personlige død, og han bare trakk på skuldrene og sa: "Klær skifte." [latter] Og det var liksom min erfaring da jeg gikk gjennom leukemi og veldig befriende. Men fordi jeg har måttet begrave så mange barn, 183 barn og barn jeg elsket og barn jeg kjente og drept av barn jeg elsket, mener jeg, gutt, hvis døden er det verste som kan skje deg, må du ta tak fordi du vil bli veltet. Og trikset er å ikke bli veltet. Trikset er å sette sammen en liste over alle skjebnene som er verre enn døden, men også kompilere listen over alle tingene som er så mange å liste opp, alle tingene som er kraftigere enn døden. Du vet, det var det Jesus gjorde. Jesus satte liksom døden i stedet.

Fru Tippett: Var det etter diagnosen din at du oppdaget historien om ørkenfedrene og mødrene, det ene ordet de mediterte på var …

Fr. Boyle: Å herregud.

Fru Tippett: Jeg leste det for et par dager siden da jeg gjorde meg klar for dette, og det har vært så nyttig for meg.

Fr. Boyle: Ja. Hver gang ørkenfedrene og -mødrene ble helt fortvilet og ikke visste hvordan de skulle sette den ene foten foran den neste, hadde de dette mantraet og mantraet var ikke Gud og ordet var ikke Jesus, men ordet var i dag. Det er liksom nøkkelen. Det er et stykke utenfor Broadway akkurat nå som heter Now. Her. Dette. Det er nå, punktum, her, HER, punktum, dette. Og det er liksom mitt - det har blitt mitt mantra. I det siste er jeg stor på mantraer. Så når jeg går eller før et barn kommer inn på kontoret mitt, sier jeg alltid "Nå. Her. Dette, nå. Her. Dette." Slik at jeg skal være tilstede og rett her til personen foran meg.

Publikumsmedlem: Så jeg tenker at du allerede har fortalt meg svaret på dette spørsmålet, som er nå. Her. Dette. Men jeg hører deg, jeg blir rørt av arbeidet ditt. Jeg blir rørt av de fattiges situasjon, og jeg er her i en uke, og så går jeg tilbake til mitt privilegerte liv i Fairfield County, Connecticut. blant mine unitariske universalister co-congregates. Hva er budskapet? Hva er det som skal gjøres annet enn å trekke på skuldrene og skrive en sjekk?

Fr. Boyle: Ikke slutt å skrive sjekkene, først av alt [latter]. Det skylder jeg styremøtet mitt som skjer akkurat nå.
Publikumsmedlem: OK. Så jeg kjøper avlaten og hva skjer så?

Fru Tippett: Ja.

Fr. Boyle: Det stemmer [latter]. OK. Um, du vet, svaret er virkelig slektskap. Alle er så utslitte av typen polaritet akkurat nå i landet vårt, og splittelsen er det motsatte av Gud, ærlig talt. Du vet, jeg tenker alltid på Dives with Lazarus. Dives er i helvete, ikke fordi han er rik, men fordi han på en måte nektet å være i forhold til Lasarus, at den lignelsen ikke handler om bankkontoer og himmelen. Det handler egentlig om oss. Og så, du vet, hva som tenker Jesus, sier han at alle kan være ett. Og det er på en måte der vi trenger å komme oss nærmere, at vi forestiller oss en sirkel av medfølelse, så forestiller vi oss at ingen står utenfor den sirkelen. Du vet, Gud skapte, om du vil, en annerledeshet slik at vi kunne vie våre liv til en forening med hverandre.

Publikumsmedlem: Takk.

Fru Tippett: Du vet, jeg vil bare si at spørsmålet du stilte så vakkert er et spørsmål som tynger meg. Jeg tror så mange mennesker bærer på det spørsmålet akkurat nå og føler seg ganske håpløse om det. Jeg mener, det er et åpent spørsmål og...

Publikumsmedlem: Vel, vi motstår skillet. Vi motstår skillet, men vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det.

Fru Tippett: Rett.

Publikumsmedlem: Vi, privilegerte.

Fru Tippett: Rett. Ikke engang tanken om at vi skal skape inkluderingssirkler. Vi lever så adskilt at vi ikke vet hvordan vi skal starte disse forholdene. Men jeg – en ting vi ikke er opplært til å gjøre er – jeg elsker Rilkes idé om å holde spørsmålene, etterleve spørsmålene til du en dag lever inn i et svar. Så jeg tror at når vi ikke har svaret umiddelbart foran oss, så fortviler vi. Jeg lurer på om en del av arbeidet vårt nå er å stille det spørsmålet og stille det til hverandre, og så, på den måten, kanskje blir vi lyttere sammen og vi begynner å …

Publikumsmedlem: Rilke-stykket er fantastisk. Takk.

Fru Tippett: Å, her borte. Beklager.

Publikumsmedlem: Jeg vokste opp i byen og fikk hjemmeundervisning fordi foreldrene mine fryktet for min sikkerhet. Og jeg går til St. Vivian Church, og de rører ikke byen på grunn av frykten deres. Og hvordan bekjemper du frykten med kjærlighet og medfølelse?

Fr. Boyle: Takk for spørsmålet ditt. Um, du vet, jeg leste en gang at saligprisningene, originalspråket, ikke var "salige er" eller "glade er" de enhjertede eller de som arbeider for fred eller kjemper for rettferdighet. Den mer presise oversettelsen er "Du er på rett sted hvis ..." Og jeg liker det bedre, vet du, fordi det viser seg at saligprisningene ikke er en spiritualitet. Det er en geografi. Du vet, den forteller deg hvor du skal stå. Du er på rett sted hvis du er her.

Så du vet, jeg kommer fra Hollywood hvor vi sier beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet [latter], og det handler om beliggenhet. Du må virkelig ut. Men å vite at service er gangen som fører til ballsalen, du vet, du vil ikke at service skal være slutten. Det er begynnelsen. Det tar deg til ballsalen, som er stedet for slektskap, stedet for gjensidighet, det stedet som alle kjenner her.

Når du går dit, går du hvem mottar fra hvem? Hvem er tjenesteleverandøren? Hvem er tjenestemottakeren? Du vet, du hører deg selv si det. Jeg vet at jeg er her på suppekjøkkenet, men herregud, jeg får mer av dette. Du vet, alle vet dette. Men det skjer ikke med mindre du bryter ut, vet du, og frykt er bare drevet av uvitenhet. Så du må bryte ut av vår uvitenhet. Vi må gå til stedet som skremmer oss, vet du?

Og - og jeg beundrer alltid arbeidsgivere, spesielt i de første dagene før vi ble etablert, som ringte oss og jeg holdt et foredrag et sted, og en arbeidsgiver ringte meg og sa: "OK, send meg noen. Jeg er imidlertid redd." Jeg sa: "Jeg skjønner det." Da vil de elske hvem de får, du vet, en homie som er enormt ivrig og en god arbeider, og så vil han ringe og si: "Send meg en annen som han også." Men de måtte ta det, du vet, se før du hopper, men sprang. Takk.

Publikumsmedlem: Jeg setter pris på dine personlige historier, samspillet du har, men den unge mannen på trappene og lignende, men så mange i området der jeg kommer fra, måten du håndterer gjenger på er at du fengsler dem. Så hvor mye av interaksjonen har du hatt med rettssystemet, straffesystemet, og hvordan kan vi i lokalsamfunn som ønsker å legge disse tingene og depersonalisere dem bort kan vi gjøre, kan gjøres, sosialt, menighetsmessig, personlig?

Fr. Boyle: Du vet, jeg tilbringer ikke mye tid i domstolene lenger, bortsett fra at jeg alltid vil vitne når jeg blir spurt, og jeg blir spurt mye i saker om dødsstraff der det er et gjengmedlem og jeg blir kalt inn som gjengekspert, fordi jeg er imot dødsstraff. Men jeg har aldri møtt – og jeg har sikkert gjort 50 av disse over hele landet – jeg har aldri møtt noen, et gjengmedlem, som står på standen, en tiltalt, som etter min vurdering ikke var psykisk syk.

I det øyeblikket du begynner å høre profilen, og de alltid gir deg profilen, går du, wow, dette er en dypt forstyrret psykisk syk person. Ingen vil at du skal si det. Påtalemyndigheten nekter deg å si noe slikt. Selv forsvaret sier ikke si noe sånt. Hvorfor? For da blir du tvunget til i møte med noen som er psykisk syk, kan du bare ha ett svar, og det er medfølelse. Og dette skremmer oss fordi, å, hva skjer med ansvar og han visste hva han gjorde. Aktor sier alltid til meg, vel, han kunne velge.

Jeg går, herregud, du vet, ikke alle valg er skapt like og en persons evne til å velge er ikke skapt like. Jeg vet ikke. Hvis vi var mer fornuftige, vet du, i en tidlig alder, ville vi på en eller annen måte gi barna håp når de ikke kan forestille seg fremtiden deres og de planlegger begravelsene sine, eller vi ville helbrede barn som er så skadet at de ikke kan se veien klar til å forvandle smerten sin, slik at de fortsetter å overføre den, eller å levere psykisk helsetjenester på en rettidig, effektiv og passende måte. Hvis vi gjorde de tingene...

[Bifall]

Fr. Boyle: Hvis vi som samfunn gjorde disse tingene, ville vi ikke vært der vi er.

Fru Tippett: Jeg heter Krista Tippett, og dette er On Being – i dag, med far Greg Boyle, på sitt mangeårige, uvanlig vellykkede arbeid med tidligere gjengmedlemmer i Los Angeles. Jeg intervjuet ham i utendørs Hall of Philosophy på Chautauqua Institution, og vi tok også noen spørsmål fra salen.

Publikumsmedlem: Hei. Jeg har sannsynligvis 50 spørsmål, og det ville vært interessant å se hvilket …

Fr. Boyle: Gjør 49 av dem og …

Publikumsmedlem: Hvilken kommer ut. Jeg underviser på en høyskole på vestkysten, og på samme måte underviser jeg i kulinarisk kunst, så jeg ser en hel rekke individer og hører historier som ville lamme de fleste av oss, hva folk har å gjøre med. Men jeg tror et av mine nøkkelspørsmål til deg er, når jeg hører deg bruke ordet homie, kan du definere hva det betyr for deg? Når du holder disse foredragene rundt om i landet, tenker jeg på hva andre tar bort fra det ordet kontra hva det er det ordet betyr for deg.

Fr. Boyle: Ja, du vet, noen ganger når jeg drar til andre deler av landet, var jeg på et radioprogram fra Chicago der det kom inn en innringer som tok ganske unntak fra ordet homeboy. Du finner ikke så mye i Los Angeles. Og ingen tanke gikk inn i dette i det hele tatt, vet du, at med en filmprodusent prøver jeg å få penger ut av ham og han sier: "Hva tror du jeg burde gjøre" og han hadde foreslått mange ideer og jeg sa: "Vel, jeg vet ikke, hvorfor kjøper du ikke dette gamle forlatte bakeriet rett over gaten. Vi kaller det Homeboy Bakery."

Det var så mye tankegang i dette. Så jeg var ikke på en måte å måle og beregne vil dette ha. Men til syvende og sist er jeg ok med det fordi det er som å gå inn døra og komme ut en annen dør. Du vil høre hjemmeguttene si, du vet, "Hei, kjenner du Mr. Sanchez? Du vet, han er matematikklæreren min." Jeg sa: "Nei, det gjør jeg ikke." "Å, det er homien der." Det er en måte å koble seg på.

Til syvende og sist er det et ord som er gjennomvåt av slektskap, vet du, og hvis mor Teresa sier at problemet i verden er at vi bare har glemt at vi tilhører hverandre, så er det uansett potensialet, tror jeg, for at ordet homeboy og homegirl på en måte kan si at vi er knyttet sammen. Det er en måte å si at vi tilhører hverandre, og det har ikke å gjøre med at han er i gjengen min og det er han ikke. Og det er derfor homeboy-miljøet og homegirls også er folk som opplever denne forbindelsen og følelsen av tilhørighet med hverandre.

Publikumsmedlem: Jeg er spesielt imponert over at du bruker ordene som går på de lave stedene. Det var der Jesus ville stå. Men spørsmålet jeg har er at du også snakker om det profetiske og det morsomme, og jeg husker at hvis du ser på Dalai Lama, Thomas Merton, har mange av dem denne fantastiske sansen for glede, og du ser ut til å ha denne sansen for humor. Jeg opplever ofte at fredsbevarere, fredsbevarere, er så intense og vekten er så tung at det er veldig lite tid til latter. Jeg vil gjerne vite hvordan det kommer seg at du har denne fantastiske gledesånden eller det jeg vil kalle sunn humor, og kan du forklare litt hvordan du fikk det til?

Fr. Boyle: Det er som om jeg ikke vet hvem som snakket om det, som å diskutere humor er som å dissekere en frosk. Du kan gjøre det, men frosken dør i prosessen [latter]. Så jeg vet ikke. Jeg mener, igjen, det handler om glede. Min glede kan være i deg og din glede kan være fullstendig. Du vil ha et lett grep om livet, vet du. Og så til slutt, er det nettopp slike øyeblikk som lærer deg noe.

Jeg mener, veldig raskt, en av favorittene mine nylig var Diane Keaton dukket opp til lunsj på en Homegirl Café, den Oscar-vinnende skuespillerinnen, Annie Hall og Godfather-filmene. Hun er der med en vanlig fyr som er der en gang i uken. Servitøren hennes er Glenda og Glenda er en hjemmejente, vært der, gjort det tatoverte, forbryter, prøveløslatt. Hun vet ikke hvem Diane Keaton er, så hun tar imot bestillingen hennes og Diane Keaton sier: "Vel, hva anbefaler du?" og Glenda rasler av de tre platilloene som hun virkelig liker, og Diane Keaton sier: "Å, jeg tar den andre. Den høres bra ut."

Så var det plutselig i det øyeblikket noe går opp for Glenda og hun så på Diane Keaton. Hun sier: "Vent litt. Jeg føler at jeg kjenner deg, som om vi kanskje har møttes et sted." Og Diane Keaton bestemmer seg for å avlede det ydmykt og si: "Å, herregud, jeg vet ikke. Jeg antar at jeg har et av de ansiktene, vet du, som folk tror de har sett før." Og så sier Glenda: "Nei. Nå vet jeg det. Vi ble låst inne sammen." [latter].

Og bortsett fra det faktum at den historien absolutt tok pusten fra meg da jeg hørte den, og jeg tror ikke vi har hatt flere Diane Keaton-observasjoner, nå som jeg tenker på det, at det til slutt handler om noe. Det handler om slektskap. Det handler om Oscar-vinnende skuespillerinne, holdning i en servitør, som du kanskje er en. Det er hele greia, at Gud har skapt denne annerledesheten slik at dere kan støte på hverandre og finne ut at dere er homier, at dere var innelåst sammen.

[Bifall]

Fru Tippett: Jeg vil bare si, mens vi avslutter, sa du i begynnelsen og jeg presset tilbake og sa hvor vanskelig det er, at jobben er å være den Gud er i verden. Mens du forteller disse historiene om dette livet du lever, vet du, du fortalte historien i boken din, og du berørte dette for et øyeblikk siden. Du kom først til nabolaget og du forventet at folk skulle komme til deg og du ville gå rundt og det fungerte ikke. Det var da du begynte å besøke folk når de var på sykehus eller besøke folk når de satt i fengsel at de så anerkjente deg som medlem av samfunnet.

Det stemmer så mye med den vakre passasjen i Matteus 25 om, du vet, at Gud sa at du besøkte meg da jeg var syk, du kledde meg, du matet meg. Og de sa, når var det? Når du matet, kledde, besøkte de minste av disse. Så jeg synes det er fantastisk hvordan du viser at det er gjennomførbart, og inkarnerer dette inkarnasjonelle budskapet i hjertet av kristendommen. Og du er sannsynligvis for ydmyk til å ønske å ta det innover deg.

Fr. Boyle: Vel, takk for det. Men jeg føler også at det til syvende og sist handler om å prøve å etterligne den typen Gud du tror på, og det er naturlig for oss å presse tilbake på det. Men sannheten er, du vet, vi er så vant til en Gud, en Gud med en falsk bevegelse, og derfor er vi egentlig ikke vant til Guds uansett hva det er, til Gud som rett og slett er gammel for opptatt med å elske oss til å bli skuffet over oss. Og det er, tror jeg, det vanskeligste å tro, men alle i dette rommet vet at det er det sanneste du kan si om Gud.

Fru Tippett: Jeg lurte på om du til slutt ville lese dette lille diktet av den persiske dikteren Hafiz fra 1300-tallet, og hvorfor du la det inn i boken din. Og det faktum at det er fra 1300-tallet elsker jeg fordi det minner oss om at vi alltid har vært slik som mennesker.

Fr. Boyle: Ja, jeg vet ikke hvorfor jeg la det inn i boken min [latter]. Så nå lever jeg marerittet mitt med intervjuet mitt med Krista Tippett [latter], som nå har vist seg grunt og uinteressant. Uansett, den heter «With That Moon Language».

"Innrøm noe:
Alle du ser, du sier til dem: 'Elsk meg.'
Selvfølgelig gjør du ikke dette høyt, ellers ville noen ringt politiet.
Likevel, tenk på dette, denne store dragningen i oss for å koble til.
Hvorfor ikke bli den som lever med fullmåne i hvert øye
det er alltid å si,
med det søte månespråket,
hva alle andre øyne i denne verden har lyst til å høre?"

Fru Tippett: Takk, Greg Boyle.

[Bifall]

Ms. Tippett: Far Greg Boyle er grunnlegger og administrerende direktør for Homeboy Industries i Los Angeles. Memoarene hans er Tattoos on the Heart: The Power of Boundless Compassion . Fader Greg Boyle er en interessant stemme i et øyeblikks forandring for den romersk-katolske kirke. Vi følger dette, og vi vil gjerne høre dine bekymringer, håp og drømmer når en ny pave er i ferd med å bli valgt. Fortell oss hva du synes på onbeing.org. Der kan du også lytte på nytt, laste ned og dele dette showet med andre.

Du finner også On Being -podcasten, som alltid, på iTunes. På Twitter kan du bruke hashtaggen «onbeing» og snakke med andre lyttere. Jeg er der @kristatippett. Følg showet vårt @beingtweets.

On Being on-air og online er produsert av Chris Heagle, Nancy Rosenbaum, Susan Leem og Stefni Bell. Spesiell takk denne uken til Maureen Rovegno, Joan Brown Campbell og Chautauqua Institution. Vår senior produsent er Dave McGuire. Trent Gilliss er vår seniorredaktør. Og jeg er Krista Tippett.

[Kunngjøringer]

Fru Tippett: Neste gang, tapene og latteren vi vokser inn i, med historiefortelleren, humoristen og kloke mannen Kevin Kling. Bli med oss.

Dette er APM, American Public Media.