Ingen angrer: Å Leve Med å dø

[Forfatter Kitty Edwards, venstre, og Patti Pansa, høyre]

I mai 2013 tok Patti Pansa, en profesjonell ingeniør og livscoach, kontakt med meg for å hjelpe henne på hennes reise mot døden. Hun hadde tatt seg av alle bokstavelige forberedelser til døden: hun hadde snakket med familiemedlemmene om hennes ønsker om omsorg ved livets slutt; hennes siste vilje og testamente, avanserte helsedirektiver og medisinsk varig fullmakt ble alle signert og levert til de riktige personene; en liste over hennes viktige kontoer med passord lå i en mappe ved siden av datamaskinen hennes. Men Patti ville ha mer. Hun ønsket å etterlate en arv til familie og venner. Kanskje mest av alt ønsket hun å finne måter å feire livet på mens hun fortsatt hadde tid.

Jeg delte med Patti flere artikler om de døendes anger, hvor mange angret på at de jobbet for mye, brukte for lite tid med familien eller levde et liv som ikke var deres eget. Disse artiklene gjorde ganske inntrykk på Patti; alt hun kunne høre var "Jeg skulle ønske... jeg skulle ønske." Men med stadium 4 metastasert brystkreft, ville ikke Patti ønske. Hun ønsket å vite hvordan hun skulle leve livet uten å angre. Ut fra Pattis visjon og følelse av at det haster, ble No Regrets-prosjektet født.

Mellom strålebehandlinger, ryggmargskirurgi og en bucket list-tur til Alaska, skrev Patti essays, snakket med alle som ville lytte, drømte og skapte. Til slutt utviklet hun fem enkle, personlige praksiser for å hjelpe seg selv å leve livet mer fullstendig: vær takknemlig hver dag, stol på – ta risikoen, mot til å være meg, velg glede og elsk meg selv og del den. Selv om setningene kan være enkle, er det ikke å oppnå dem. Utviklingen av No Regrets-prosjektet er Patti Pansas arv til oss alle.

Vær takknemlig hver dag

"Jeg har et valg om å fokusere på takknemlighet. Noen dager er smerten nesten uutholdelig. Hvis jeg fokuserer på smerten, vil den intensivere som en tsunami. Når jeg konsentrerer meg om det jeg er takknemlig for, er jeg mer fredelig."

--Patti Pansa, mai 2013

Hver dag skrev Patti i sin takknemlighetsdagbok. De enkleste tingene fanget oppmerksomheten hennes. "Jeg er takknemlig for en liten fugl som sitter på en gren utenfor soveromsvinduet mitt," "Jeg elsker å føle varmen i sollyset som krysser sengen min," og mer. Denne praksisen med takknemlighet hjalp henne til å fokusere på de tingene hun satte mest pris på, i stedet for på hennes sviktende helse og de vanskelige medisinske prosedyrene hun gjennomgikk.

Patti ønsket å leve. Hun ville ikke forlate familie og venner. Hun ville alltid takke vennene sine for tjenestene de utførte. Men, kanskje enda viktigere, fortalte hun også hver og en av dem den unike gaven de ga henne. Jeg vet ikke hva hun sa til andre, men hun takket meg ofte for at jeg ikke var redd for sykdommen hennes.

Stol på – ta risikoen

"Når jeg stoler på og går videre inn i et nytt eventyr, blir jeg overrasket over støtten som universet gir meg. No Regrets Project er et godt eksempel på dette. Ideen kom til meg som en inspirasjon under en morgenmeditasjon. Jeg delte ideen med venner og de ønsket å hjelpe."

--Patti Pansa, juni 2013

En uke etter å ha skrevet dette besøkte Patti venner i Santa Fe, NM. I en uformell samtale nevnte en venn en smykkedesigner som produserte fantastiske stykker. En time senere var Patti i studioet til Douglas Magnus, en designer av pregede metallarmbånd. Hun ønsket å interessere ham i å designe armbånd med No Regrets-setningene på. I stedet oppfordret han henne til å designe armbåndene selv.

I de siste månedene av Pattis liv designet hun armbåndet, leide en formprodusent og fant en produsent. Patti stolte på at hjelpen hun trengte ville dukke opp. Og det gjorde det.

Den sommeren lærte Patti at tillit krever et element av overgivelse. Ikke overgivelse av nederlag, men snarere en søt overgivelse. Med avtagende energi fulgte hun ganske enkelt strømmen av forslag og henvisninger for å finne ressursene som trengtes i løpet av kort tid. Patti stolte og tok risikoen, og en arv ble skapt.

Mot til å være meg

"Jeg dør. Dette gjør noen mennesker ukomfortable og triste. Det gjør meg trist noen ganger også. Når jeg dukker opp som den personen jeg virkelig er, skaper det et rom for andre å gå inn i fylden av deres vesen. Samtalene våre er mer autentiske. Maskene faller bort."

--Patti Pansa, juli 2013

Patti var modig i sitt liv og i sin død. Ofte så hun folk velge å være usynlige eller mesterlig reflektere det andre ønsket å se. For Patti, som var seks fot høy, var det aldri et alternativ å være usynlig.

I juni 2013 gjennomgikk Patti strålebehandling for å lindre noen av symptomene på beinsmerter, behandle en brukket ryggvirvel og krympe en svulst i nakken. For nøyaktig å målrette områdene for strålingen, ble det bygget en strålingsmaske for Pattis torso. Prosessen med å lage masken var uutholdelig og skremmende. På slutten av strålebehandlingene, selv om søsteren hennes ønsket å kjøre den over med en bil, ønsket Patti å ta masken med hjem. Hun gikk deretter inn i en seremoni med vennene sine for å skape transformasjon.

Med litt fantasi ... litt lim ... og en følelse av mote ... ble strålingsmasken forvandlet til et symbol på styrke og skjønnhet; en vakker byste av Patti ble laget. Pattis venner tok deretter masken på eventyr som Patti selv ikke lenger kunne klare. Den ble fotografert ved soloppgang i høyfjellet. Den ble sett i en sporty, rød cabriolet. Den ble sett nippe til en jordbærmargarita. Masken poserte til og med for en annonse i et nasjonalt magasin.

Pattis strålemaske ligger nå ved University of Colorado Cancer Center i Denver, hvor det holdes workshops for å hjelpe barn med kreft med å dekorere sine egne strålemasker.

Velg Joy

"Lykke er et valg jeg kan ta uansett hvor dystre omstendigheter kan virke. Gleden ved å være i live er alltid oppnåelig på et eller annet nivå."

--Patti Pansa, august 2013

I løpet av sommeren snakket Patti om sorg og hvordan den knytter oss til de vi har mistet. Hun visste at jo større glede, jo større sorg. Hun snakket ofte om sorg og glede som om de var tråder fra samme stoff, gledens renning ubønnhørlig sammenvevd med sorgens innslag. Pattis stoff var en frakk med mange farger, rik på tekstur og dypt levende.

Da Pattis sykdom utviklet seg til siste fase, ba hun vennene sine om å arrangere en farvelfest for henne. Hun så etter muligheter til å uttrykke glede og dele den med andre. På denne festen tok hver venn med seg en blomst som representerte et aspekt av Patti som de elsket eller beundret. Det kom tårer og det ble latter. Til slutt fløt vasen med blomster over av de livlige fargene til Patti.

Elsk meg selv og del det

"For meg handler det om å velge hvordan du vil leve livet ditt, virkelig velge ... elske meg selv nok til å frigjøre meg selv til å være meg selv ... i alt mitt utvidede potensial."

--Patti Pansa, september 2013

Patti brukte de siste fem månedene av livet sitt til å feire, dele, skape, elske og leve. Hun visste at energien hennes var begrenset. Som vaktmester for familie og venner kunne hun lett gi seg bort. I stedet utviklet hun en praksis med å nære seg selv først før hun brydde seg om andre. Men Patti oppdaget at det ikke var lett å elske seg selv først; vennene hennes ønsket så mye mer av henne enn hun kunne gi. Ettersom hun fortsatte meditasjonspraksisen og skrev i takknemlighetsdagboken sin, la hun også til en ny praksis: å slippe anger.

Patti definerte anger som en handling som ble tatt, eller ikke tatt, og nå angret. Eller det kan også være en handling noen andre tok, eller en de ikke klarte å ta, som hun angret på. Hver dag ga Patti ut en anger, bare for å oppdage at det var en leksjon innebygd i hver av dem. Hun erkjente at hver angret handling eller passivitet faktisk inneholdt en gave, en innsikt, en styrke. Hun forsto at disse perlene var måter hun hadde elsket seg selv på gjennom hele livet. Å bruke tid på å reflektere over hennes styrker, medfølelse og visdom ga henne plass til å pleie seg selv.

Den 23. oktober 2013, under hospice, døde Patti hjemme med familien.

Hun døde uten å angre.