Wendell Berry: Hva Er Folk for?

Utdrag fra "What Are People For" en samling essays av Wendell Berry

jeg

Nåden som er helsen til skapninger kan bare holdes til felles.
I helbredelsen kommer de spredte medlemmene sammen.
I helse er kjødet nådet, det hellige kommer inn i verden.

II

Oppgaven med healing er å respektere seg selv som en skapning, verken mer eller mindre.
En skapning er ikke en skaper, og kan ikke være det. Det er bare én skapelse, og vi er dens medlemmer.
Å være kreativ er bare å ha helse: å holde seg selv fullt ut i live i skapelsen, å holde skapelsen fullt ut levende i seg selv, å se skapelsen på nytt, å ønske sin del i den velkommen på nytt.
De mest kreative verkene er alle strategier for denne helsen.
Verker av stolthet, av selvkalte skapere, med sin premie på originalitet, reduserer skapelsen til nyhet, de svake overraskelsene til sinn som ikke er i stand til å undre seg.
I jakten på originalitet jobber den potensielle skaperen alene. I ensomhet påtar man seg et ansvar for seg selv som man ikke kan oppfylle.
Nyhet er en slags ensomhet.

III

Det er det dårlige arbeidet med stolthet. Det er også det dårlige arbeidet med fortvilelse, gjort dårlig på grunn av svikt i håp eller visjon.
Fortvilelse er det for lite ansvar, ettersom stolthet er det for mye.
Fortvilelsens useriøse arbeid, stolthetens meningsløse arbeid, forråder like mye skaperverket. De er sløsing med livet.
For fortvilelse er det ingen tilgivelse, og for stolthet ingen. Hvem i ensomhet kan tilgi?

IV

Godt arbeid finner veien mellom stolthet og fortvilelse.
Det pryder med helse. Det helbreder med nåde.
Det bevarer det gitte slik at det forblir en gave.
Ved det mister vi ensomheten:
vi holder hendene på dem som går foran oss, og hendene på dem som kommer etter oss;
vi går inn i den lille sirkelen av hverandres armer,
og den større kretsen av elskere hvis hender er slått sammen i en dans,
og den større kretsen av alle skapninger, som går inn og ut av livet, som også beveger seg i en dans, til en musikk så subtil og vidstrakt at ingen øre hører den unntatt i fragmenter.

V
Og ved den går vi inn i ensomheten, hvor vi også mister ensomheten.
Bare uenighet kan komme av forsøket på å dele ensomhet.
Ekte ensomhet finnes på ville steder, hvor man er uten menneskelig forpliktelse.
Ens indre stemmer blir hørbare. Man føler tiltrekningen av sine mest intime kilder. Som en konsekvens reagerer man tydeligere på andre liv. Jo mer sammenhengende man blir i seg selv som skapning, desto mer kommer man inn i fellesskapet mellom alle skapninger.
Man vender tilbake fra ensomhet lastet med omstendighetenes gaver.
VI
Og det er ingen unnslippe for den avkastningen.
Fra naturens orden vender vi tilbake til menneskehetens orden og uorden.
Fra den større sirkelen må vi gå tilbake til den mindre, den mindre innenfor den større og avhengig av den.
Man kommer inn i den større sirkelen ved å være en skapning, jo mindre ved å velge å være et menneske.
Og etter å ha kommet tilbake fra skogen, husker vi med beklagelse dens hvile. For alle skapninger er det på plass, derfor i ro.
I deres mest anstrengende streben, sovende og våkne, døde og levende, er de i ro.
I menneskets krets er vi slitne av streben og er uten hvile.

VII

Orden er den eneste muligheten for hvile.
Den foretatte ordren må søke den gitte ordren, og finne sin plass i den.
Marken skal huske skogen, byen skal huske marken, slik at livshjulet skal snu, og den døende møtes av den nyfødte.
De spredte medlemmene må samles.
Ønsket vil alltid nå ut til det mulige. Men å oppfylle det mulige er å forstørre det.
Det mulige, oppfylte, er betimelig i verden, evig i sinnet.
Når du ser arbeidet som skal gjøres, hvem kan hjelpe å ønske å være den som skal gjøre det?
Men man er redd for at det ikke blir hvile før arbeidet er ferdig og huset er i orden, gården er i orden, byen er i orden, og alle kjære har det bra.
Men det er stoltheten som ligger våken om natten med sitt begjær og sin sorg.
Å jobbe med dette arbeidet alene er å mislykkes. Det er ingen hjelp for det. Ensomhet er dens fiasko.
Det er fortvilelse som ser at arbeidet svikter i ens egen svikt.
Denne fortvilelsen er den vanskeligste stoltheten av alle.

VIII

Det er endelig stoltheten over å tenke seg uten lærere.
Lærerne er overalt. Det som ønskes er en lærende.
I uvitenhet er håp. Hvis vi hadde kjent vanskeligheten, ville vi ikke ha lært så lite.
Stol på uvitenhet. Det er uvitenhet lærerne vil komme til.
De venter, som de alltid har gjort, utover kanten av lyset.

IX

Læren til intetanende lærere hører til oppgaven, og er dens håp.
Kjærligheten og arbeidet til venner og elskere hører til oppgaven, og er dens helse.
Hvile og glede hører til oppgaven, og er dens nåde.
La morgendagen komme i morgen. Ikke etter din vilje bæres huset gjennom natten.
Orden er den eneste muligheten for hvile.