Oh for Crying Out Loud

Døden har besøkt livet mitt mye det siste året. I disse tider har jeg ofte hørt Mary Elizabeth Fryes velkjente dikt, «Do No Stand At My Grave and Weep».

I morges mens jeg lå og lå i sengen, begynte jeg å navngi mine avdøde elskede i tankene mine, minket deres søte ansikter og snakket stille navnene deres én etter én. Dette er en av måtene jeg hedrer dem og takler deres fravær. Midt i det velkjente ritualet "hørte" jeg en distinkt stemme som snakket inn i tankene mine. Dette er hva den sa.

Nå, kjære. Bare gå videre og stå ved graven min og gråt. Faktisk kunne du falle til bakken hvis du ville. Hvis det er snø eller gjørme, uansett - du kan alltid få den begravelsesdressen renset senere. Eller du kan gi avkall på drakten helt. Bruk pysjamasen din eller favorittgenseren din i begravelsen min. Du har vondt nok klar uten å måtte ha på deg trange klær og ubehagelige sko. Og vær så snill, vær så snill...gråt! Det er bisarrt å være der jeg er nå -- på dette vakre, men totalt ubeskrivelige stedet - og se deg bruke så dyrebar energi på IKKE å gråte, IKKE puste, IKKE leve denne opplevelsen. Kjære, du lever fortsatt. Så vær ... i live!

Vi får ikke gråte her. Vi blir ikke skitne. Hjertene våre knuses ikke. Det skjer bare der du er. For å være ærlig, savner jeg rotet med å leve. Det er et privilegium. Så, fortsett og gråt, jamre, brøl, skjære tenner, fortsett litt. Det vil være god tid til stillhet og stillhet når du er der jeg er.

Og når du er ferdig med å gråte – eller når du pauser en stund – fortsett og syng. Sang når rett på tvers av skillet mellom hvor jeg er og hvor du er og bringer oss sammen på et øyeblikk. Du har følt det, har du ikke? Du vil kjenne sangen du skal synge, men ikke før du tar pusten for å begynne den. Det øyeblikket vil tillate meg å ploppe en rett inn i hjertet ditt og ut vil det komme. Vær advart om at det sannsynligvis vil få deg til å gråte igjen. Jeg tror jeg har gjort meg klart hva jeg skal gjøre når det skjer.

Nå er det en annen ting. Denne er for mye, mye senere -- etter at dressen din er tilbake fra rengjøringspersonalet, har gryterettene blitt returnert, og resten av verden har gått videre fra ditt katastrofale tap. Begynn å finne litt liv rundt og utover sorgen din, og begynn forsiktig å leve deg inn i det. Tristhet og tap vil fortsatt eksistere fordi ærlig talt, du vil aldri "komme over det." Det skal du ikke.

Jeg vet ikke hvordan du skal finne tilbake til å leve livet utover sorg, men jeg hører rykter her om at det å være ute under himmelen er en god start. Det er også bra å koble seg til andre levende ting – planter i hagen, vennlige hunder, gamle venner som ikke tar med krøllede bryn og «bekymring» til hvert møte. Så – fortsett – stå ved graven min. Gråt dine forbanna øyne. Kjør sorgens storm modig og den kan bare bære deg – i tide, kjære, i tid – tilbake til det fantastiske stedet å være i live. Jeg heier på deg herfra.

***

Fra Barbara McAfee kommer denne balladen med gospelsmak som hyller hørbar gråt og all helbredelsen den bringer.

Barbara McAfee · Oh, For Crying Out Loud