Ikke Ditt Vanlige Havprosjekt I første Klasse

__

Hvert år forvandler Joan Wright-Albertini, en lærer i første klasse ved Park Day School i Oakland, California, klasserommet sitt til en virtuell regnskog, en ørken eller et hav – uansett hvilket økosystem elevene hennes interesserer mest. Men de siste årene har hun også lagt til det månedlange studiet av habitater en uvanlig og dristig vri som har forsterket både elevenes forståelse av deres tilknytning til naturen og troen på deres evne til å bidra til å beskytte den. Historien, som finnes i senterets bok Ecoliterate: How Educators Are Cultivating Emotional, Social, and Ecological Intelligence, illustreres gjennom bildene nedenfor.

I en førsteklasse på Park Day School brukte elevene flere måneder på å forvandle klasserommet sitt til et haviabitat, fullt av breiflabb ...

... blekkspruter, koraller, maneter, leopardhaier og dyphavsdykkere (eller i det minste papirfaksimiler av dem).

Hver elev valgte én havdyr å studere i dybden, og lærte klassekameratene sine alt om den.

De delte også det de hadde lært med hele elevgruppen fra barnehage til åttende klasse. Deretter presenterte de det for foreldrene sine under et kveldsarrangement, hvoretter noen svært bestemte elever måtte forsiktig dras bort da leggetid nærmet seg.

Neste morgen brakte noe høyst uventet. Rommet var mørkt, og en svart substans dekket skapningene de hadde skapt med kjærlighet. «Det har vært et oljesøl», sa læreren deres, Joan Wright-Albertini.

Elevene var allerede kjent med oljesøl – men selv om denne simulerte katastrofen egentlig ble skapt ved å strekke ut svarte hagesekker, føltes det personlig, og de ville vite mer. Etter å ha lest om hvordan folk rydder opp etter et oljesøl, spurte elevene: «Hva kan vi gjøre?» En gutt foreslo at de skulle ta på seg hagehanskene.

Så begynte de å jobbe med å fullstendig restaurere det simulerte habitatet de hadde jobbet så hardt med å skape.

Da arbeidet var ferdig, ble de med læreren sin for å diskutere hva de hadde lært: hvorfor det var viktig å ta vare på naturen, hva de kunne gjøre for å hjelpe, og hvordan opplevelsen fikk dem til å føle seg. «Jeg kunne ha grått», sier Wright-Albertini. «Men det var en så rik livslekse, så dypt følt.» Hun så faktisk elevene sine gå fra å elske havdyrene de hadde skapt til å elske selve havet, samtidig som de fikk kunnskapen om at de, selv som seks- og syvåringer, kunne gjøre en forskjell.