Bygge Empati I Helsevesenet

Spørsmål og svar med dr. Helen Riess fra Harvard Medical School om hennes innsats for å fremme empati blant helsearbeidere.

Kommunikasjon på legekontoret er et hett tema akkurat nå. Som en gjennomgang fra Health Affairs bemerker, har «kvaliteten på lege-pasient-interaksjoner i primærhelsetjenesten vært synkende».

På den positive siden er effektiv kommunikasjon et kraftig – om enn underutnyttet – instrument i helsevesenets verktøykasse. Det er assosiert med høyere pasienttilfredshet, bedre etterlevelse av medisiner, lavere sannsynlighet for feil og færre tilfeller av feilbehandling. Det påvirker til og med pasientenes helseutfall; en gjennomgang av forskning konkluderte med at effektiv kommunikasjon mellom lege og pasient forbedrer pasientenes emosjonelle helse, symptomer, fysiologiske responser og smertenivå.

Spesielt empati er en kritisk komponent i kommunikasjon som har fått økende oppmerksomhet de siste årene. Empati i en klinisk kontekst er legens evne til å forstå pasienters følelser, noe som kan legge til rette for mer nøyaktige diagnoser og mer omsorgsfull behandling. Dette skiller seg fra sympati, eller å dele pasienters følelser, som i stedet kan hindre objektive diagnoser og effektiv behandling.

Empati er viktig av et par grunner. For det første er empati bra for pasienter. Det bygger tillit, noe som øker pasienttilfredshet og etterlevelse. Når pasienter oppfatter at de har et felles grunnlag med legen, har de bedre rekonvalesens. For det andre er empati bra for leger. Ifølge forskning verbaliserer pasienter sjelden sine emosjonelle bekymringer direkte, og når de gjør det, anerkjenner legene ofte ikke bekymringene. Empati kan motvirke dette problemet, hjelpe leger med å gjøre jobben sin bra, og til og med motvirke utbrenthet blant leger.

Vi har imidlertid en lang vei å gå før empati er ordentlig integrert i den daglige praksisen. Som en artikkel observerte: «Kulturen innen medisin og medisinsk utdanning kan være slik at empati blir undervurdert og lite undervist.» En studie fant at i sekstini prosent av kontoravtalene avbrøt legene før pasientene rakk å forklare helseproblemene sine. Dessuten avtar empatien faktisk i løpet av medisinsk utdanning.

Så hvordan kan vi håndtere mangelen på empati i det medisinske feltet? Selv om det kan finnes personlighetstrekk som er forutsetninger for empati, som prososiale, ikke-stereotype holdninger til andre, er det enighet blant forskere om at empati kan læres. Opplæring kan omfatte «å tilby opplevelser som øker selvinnsikt, lytteferdigheter, bevissthet om fellestrekkene til alle mennesker, og respekt og toleranse for forskjellene» og «å lære humanistiske intervjuferdigheter».

Det har allerede vært flere vellykkede forsøk på å lære empati til leger: Ett kommunikasjonsprogram førte til mer empatisk uttrykk i samhandling med pasienter. En annen tilnærming, nettkurs kalt Empathetics , har vist seg å være effektiv for å utvikle empati hos fastleger.

For å lære mer om dette emnet, satte jeg meg ned med grunnleggeren av Empathetics, Dr. Helen Riess, for å diskutere hennes innovative arbeid med å fremme empati i lege-pasient-forholdet og dets implikasjoner for å forbedre helsetjenester. Dr. Riess er direktør for Empathy and Relational Science Program ved Massachusetts General Hospital, førsteamanuensis i psykiatri ved Harvard Medical School og praktiserende psykiater.

Kasley Killam: Hvordan har arbeidet ditt med empati påvirket din psykiatriske praksis?

Helen Riess: Det er virkelig min praksis som har påvirket arbeidet mitt med empati. Da jeg var spesialist i psykiatri, ble jeg utdannet i selvpsykologi, som er en tilnærming til psykoterapi utviklet av Heinz Kohut som vektlegger viktigheten av å føle seg forstått og føle at opplevelsen din i verden er menneskelig og delbar. Den opplæringen formet arbeidet mitt med pasienter. Jeg kunne tydelig se at selv om man selvfølgelig trenger andre teknikker, kommer man ingen vei hvis man ikke har den forbindelsen.

KK: Hvordan skapte du Empatikk?

HR: Empathetics-selskapet ble grunnlagt for å møte den enorme etterspørselen etter den evidensbaserte opplæringen jeg utviklet ved Massachusetts General Hospital. En randomisert kontrollert studie viste at denne tilnærmingen forbedret pasienttilfredsheten betydelig. E-kursene er en oversettelse av empatiopplæringen jeg ga til hundrevis av leger. Jeg studerte nevrovitenskapen bak empati i flere år, og det jeg lærte var hvordan mennesker oppfatter andres følelser og hvordan de reagerer best.

KK: Er empati alltid gunstig for lege-pasient-forholdet, eller kan det være negative utfall forbundet med legeempati?

HR: Svaret er ja: det kan være for mye affektiv eller emosjonell empati. Affektiv empati er den emosjonelle resonansen folk føler for en annen persons smerte eller situasjon [i likhet med sympati]. Dette fører ofte til prososial atferd, men det kan også føre til feilaktige beslutninger. I motsetning til dette er kognitiv empati å forstå hva personen føler og tenker, uavhengig av om du har vært i nøyaktig samme situasjon eller om du føler personens følelser. Vår rolle som leger er å komme under huden på pasienten og se verden fra deres synspunkt, men også å komme ut igjen slik at vi kan være objektive og ta den beste rasjonelle beslutningen.

For eksempel kan du ha en pasient som er veldig redd for nåler og ikke vil ta stivkrampevaksinen. Hvis du føler for mye empati med den emosjonelle frykten, kan du bestemme deg for: «Ikke ta vaksinen, for jeg ser hvor fortvilet du er.» Men når du først er tilbake i legerollen din, innser du i stedet: «Jeg må hjelpe deg med å overvinne frykten, for det ville vært mye verre for deg å få stivkrampe.» For leger under utdanning kan for mye affektiv empati noen ganger distrahere dem fra det vanskelige arbeidet de må gjøre. Hvis du er for bekymret for å skade pasienten, lærer du kanskje ikke prosedyren. Det er derfor empati i de fleste tilfeller blir noe sløvet i løpet av medisinstudiet. Du må bruke og bevare kognitiv empati, selv når affektiv empati kan avta, slik at du faktisk kan lære de tingene som kommer til å hjelpe pasienter.

KK: I eksemplet med en pasient som er redd for nåler, hvordan kan du bruke empati for å hjelpe pasienten til å føle seg vel, samtidig som du fortsatt gjør det du trenger å gjøre?

HR: Det handler om å tenke nytt. Du kan si: «Jeg vet at du virkelig ikke liker nåler, og hvis jeg kunne gjøre noe for at dette ikke skulle gjøre vondt, ville jeg gjort det. Jeg skal ha litt alkohol på huden din og be deg telle til ti høyt, og jeg skal prøve å gjøre dette så fort som mulig.» På den måten lar du dem få vite at du prøver å jobbe med frykten. Du anerkjenner den og bruker deretter distraksjon.

KK: Hvordan kan familieleger være empatiske når de knapt har 15 minutter med hver pasient?

HR: Bare fordi du har det travelt, betyr det ikke at du må oppføre deg som om du har det travelt. Du kan vite at du har 15 minutter, men likevel sette deg ned – noe som gjør deg mye mer knyttet til personen enn om du står oppreist – og ha god øyekontakt, nikke med hodet, lene deg inn. Alle disse vanene formidler at du er til stede. Det verste du kan gjøre er å gå til døren, legge hånden på dørhåndtaket og fortsette å snakke, for da vet personen at halve tankene dine allerede er der du skal gå. Bli heller sittende og si: «Hvis du har et annet kort spørsmål, kan jeg svare på det nå, og hvis du ønsker mer tid til å gå gjennom ting, la oss avtale en ny time.» På den måten er du helt enig med pasienten, men du prøver ikke å stappe ti kilo mel inn i en fem kilos pose.

KK: I en diskusjon med Jodi Halpern, som studerer klinisk empati ved UC Berkeley, nevnte du at leger i dag ikke har mulighet til å komme seg etter medisinstudiet, så enhver utbrenthet eller reduksjon i empati smitter over i klinisk praksis. Hvordan tror du vi kan løse dette problemet?

HR: Jeg tror vi må bringe mer menneskelighet tilbake til medisinsk utdanning. Pendelen har begynt å svinge i den retningen med begrensningen på antall timer leger har lov til å være på vakt. Før måtte vi være oppe hele natten på akuttmottaket og deretter tilbringe dagen etter med psykoterapi med folk. Vi klypte oss bokstavelig talt i armen for å holde oss våkne. Hva var poenget med det? Så jeg tror begrensningen i vakttider er et skritt i riktig retning.

Men vi må fortsatt utfordre den mer-jobb-og-ingen-lek-mentaliteten og fremme bedre egenomsorg hvis vi vil at folk skal fortsette å ha kapasitet til å gi. Man kan ikke hente penger fra en tørr brønn, og jeg tror det er et stort problem i måten medisinen har endret seg over tid. Det er mer dokumentasjon, det er mer databruk, og det er mindre verdifull tid brukt på å snakke med pasienter. På grunn av det har arbeidet gått inn i folks liv. Jeg har snakket med noen eldre leger som sier at de går hjem og skriver notatene sine der, fordi de ønsker å maksimere tiden med pasientene sine på kontoret. Så de ender i utgangspunktet opp med å jobbe hele dagen og natten. Det er ikke bærekraftig. Jeg tror måten å være en god lege på over lengst tid er å praktisere egenomsorg. Hvis folk dekker sine egne behov, er de bedre rustet til å dekke pasientenes behov.

KK: Hva gleder du deg mest til fremover?

HR: Mest av alt gleder jeg meg til ordet «å komme ut» – empati kan læres – og til at folk innser at de trenger det uansett hvilket samfunn eller yrke de er i. Jeg tror verden må bevege seg bort fra en selvsentrert mentalitet der de sterkeste overlever og det ikke er nok knapphet, noe som fører til at folk ikke deler og ikke respekterer den andre personen. Det fungerer ikke som et samfunn. Så jeg synes det er ganske spennende at det er så mange som ser på det og prøver å gjøre noe med det.