Hvordan vi forandrer oss som et fellesskap er rett og slett avgjørende for å kunne skape et miljø der vi ikke bare trenger å skamme oss over tapet vårt, men heller ikke føle at vi må beskytte andre fra hvem vi er fordi vi fortsatt er i sorg.
TS: Nå vil jeg grave litt dypere her, fordi du sier: «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vel, det er ikke den rette måten å gjøre det på; det er din tilstedeværelse som betyr noe.» Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive i kortet. Jeg vet ikke hva jeg skal si når jeg snakker i telefonen. Det er én ting hvis det er en nær venn, og jeg bare kan sitte ved siden av dem, men for folk som ikke er i den umiddelbare sirkelen, vet jeg bare ikke hvordan jeg skal ta kontakt på en måte som gir mening. Jeg er så overveldet av tristhet, og jeg har ikke den typen kontakt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hva ville være ditt råd for slike situasjoner, som jeg tror mange befinner seg i mye av tiden?
PO: Ja, vel, jeg tror igjen at enkelt er bra, og det vil si at det kan starte med et autentisk: «Jeg beklager at du går gjennom denne vanskelige tiden.» Og det tror jeg er den korteste versjonen av tilknytning. Utover det – hvis du vil – vil jeg høre mer om livet ditt med ham eller henne, om hva dette har betydd for deg. Jeg vil kunne lytte, men jeg tror den virkelig første reaksjonen er å bare – og det kan føles overdrevet, men det finnes ikke mange andre måter å si dette på – er: «Jeg beklager veldig. Min kjærlige medfølelse til deg for dette.» Så, ikke gå lenger; ikke si: «Og jeg vet nøyaktig hvordan du føler deg.» Eller: «Jeg vet at det kommer til å bli bedre.» Bare slutt med å erkjenne din sorg over deres sorg.
TS: OK, jeg skal være litt utfordrende her, Patrick. Du er eksperten, men jeg har opplevd tap, og jeg fikk mange kort som sa: «Jeg beklager tapet ditt.» Og jeg la merke til at ingen av dem berørte meg eller trengte inn i meg på et tidspunkt. Det var liksom: «Å.» Jeg tenkte: «Alle vet at de skal si nå: 'Jeg beklager tapet ditt.'» Så jeg har 50 kort som sier: «Jeg beklager tapet ditt.» Og ingen av dem berørte meg egentlig.
PO: Riktig.
TS: De kortene berørte meg ikke.
PO: Ja, vel, hvis du ser på det, og jeg er enig i at det kan være – det er liksom det enkleste og mest korte å si. Men hvis du ser på det ut fra hva du skulle ønske du hadde hørt, la meg prøve å ta det tilbake til deg: Hva skulle du ønske du hadde hørt?
TS: Noe mer personlig, «Jeg vet hvor mye blah, blah, blah betydde for deg.» Det kunne kanskje ha hjulpet hvis det hadde vært noe sånt, ja. Det er nesten som om Hallmark fikk tak i, «Jeg er lei meg for tapet ditt.»
PO: Greit, greit. Jeg er enig. Og jeg mener, jeg ser det igjen som et utgangspunkt, men jeg tror noe mer personlig er at jeg vet hvor mye du elsket ham eller henne – eller igjen, ikke «jeg vet», men «jeg forestiller meg at livet ditt uten ham eller henne vil bli veldig vanskelig eller annerledes.» Noe som har et mer personlig preg.
Eller hvis de kjente personen, så sa de: «Jeg visste hvem han eller hun var så godt jeg kunne i livet ditt, og hvilket fravær eller hull det kunne være for deg.» Den slags ting tar det et steg opp igjen uten å prøve å overpreskriptere noe som må skje. Og så tror jeg det neste nivået faktisk er det mer personlige, og det er: «Fortell meg mer. Fortell meg hvordan du har det.»
TS: Nå, etter å ha sittet i rådgiverstolen og hørt folk dele de skadelige tingene de hørte i sorgprosessen, kan du bare oppsummere for lytterne våre noen av tingene som virkelig – dette er tingene som historisk sett bare har vært så smertefulle. Ikke gjør disse tingene.
PO: Ja – det å ikke gjøre det – noe av det jeg har hørt – jeg mener, det mest konsistente er at det føles minimert. Responsen er å si: «Dette er ikke et så stort tap.» Jeg mener, det er det underforståtte – at du vet at vi kjenner deg, og at du kommer til å bli bra, og at du er en fighter – ting som igjen bare endrer anerkjennelsen.
Nå noen ganger – og jeg tror jeg forteller en historie i boken om en kvinne som kom for å se meg hvis baby hadde dødd, og en av slektningene sier til henne: «Du vet, Gud må virkelig ha ønsket den babyen mer enn deg.» Vel, det er skadelig. Den stakkars kvinnen måtte virkelig bearbeide spørsmålet om [hun] ble straffet.
Du kan få ting som er litt skarpe på den måten. Igjen, jeg kan ikke bedømme om den kvinnen hadde onde intensjoner – jeg tviler på om hun hadde det – men det var den typen ting som ender opp med at noen nå må tenke gjennom sin egen karakter. «Er det noe galt med meg, har jeg gjort noe galt?»
Jeg vil si at flertallet ikke er sårende på den måten. Flertallet bare bagatelliserer det på en eller annen måte, eller, igjen, en klisjé som har en tendens til å forenkle det. Og alle klisjeene har vanligvis en vri mot noe som er bedre – at det er mer positivt. «Han eller hun er på et bedre sted», eller «I det minste fikk de leve et fullverdig liv.» Det er ikke nødvendigvis – avhengig av hva du tror – usanne ting, men det er ikke der jeg er akkurat nå. Der jeg er akkurat nå, er i den dype savnet og smerten av dette forholdet i livet mitt som er tapt.
TS: Og en annen kommentar du kommer med er at folk ofte sier noe sånt som: «Vær så snill å gi meg beskjed hvis jeg kan hjelpe.» Men det kan noen ganger ikke være det mest effektive, fordi du ikke tilbyr noen faktisk hjelp – du bare slenger det ut uten å følge opp. Jeg syntes det var interessant, for jeg vet at noen ganger når det er et tap, sier jeg enten noe sånt, eller jeg tenker på å si noe sånt, fordi jeg vil hjelpe, men jeg føler meg også litt ineffektiv, og jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre noe. Hva er ditt forslag rundt det?
PO: Vel, gjør faktisk noe, du vet for å si—
TS: Åh, det!
PO: Ja, det. Det er liksom: «Jeg skal ta med deg middag neste torsdag, og hvis du vil besøke meg, kan vi komme på besøk. Hvis ikke, leverer jeg den bare.» Eller: «Det ser ut som om gresset ditt må klippes, og jeg kan ordne det for deg.» Eller: «Må barna hentes?» Se [og] bruk radaren din for å se om det ikke er noe å gjøre i stedet for den slags åpne tilbud – for igjen, jeg tror [det] er velment. Men svært få kommer til å gjennomføre det. Så jeg tror at hvis intuisjonen din jobber for deg, bør du kunne se noe som kan gjøres og så faktisk gjøre det. Og så gjøre det igjen.
Så, jeg tror ikke de etterlatte ønsker å måtte be om den hjelpen de trenger. De kan og de kan, men det er bare bra å få det tilbudt. Hvis du blir avslått, ikke personifiser det. Det er bedre å få tilbudet, og du kan lære litt mer om hva de trenger. Jeg tror det er en ofte sagt, ofte gjort påstand som ikke nødvendigvis blir meningsløs over tid.
TS: Jeg tror en av fellene mange faller i – jeg vet at jeg faller i den – rett og slett er unngåelse. Jeg unngår bare den personen på en eller annen måte, fordi jeg ikke egentlig – jeg bare unngår. Og det virker som om det faktisk er det motsatte av anerkjennelsen de egentlig ønsker.
PO: Ja, og unngåelsen kan komme på et par måter. En er: «Jeg vil ikke få dem til å føle seg verre ved å spørre dem hvordan de har det.» Vel, la dem fortelle deg at de ikke vil snakke. Jeg vil virkelig oppfordre folk til å unngå å bli fortalt: «Du gir meg mer enn jeg trenger», enn at noen blir så isolert som mulig.
Ja, jeg synes det er viktig å ta kontakt og notere seg om nødvendig, for å si: «Det er årsdagen for dødsfallet. Jeg må ringe.» Eller bare en e-post: «Jeg tenkte på deg i dag.» Eller: «Du vet, la meg ta deg med på kaffe. Jeg kjente ikke faren din så godt. Jeg vil gjerne høre noen historier om ham.» Bare det å ta kontakt er å tilby den typen støtte vi burde gi hverandre når vi går gjennom dette.
TS: Nå er det én setning jeg tok ut av boken som jeg vil høre deg kommentere på – den handler om den typen lytting du nevnte at sørgende mennesker virkelig ønsker og trenger. Og her er sitatet: du sa: «Å lytte med dyp oppmerksomhet og medfølelse forandrer bokstavelig talt noe i hjernen til personen som blir hørt.» Jeg syntes det var så interessant. Hva skjer i hjernen til personen som blir hørt?
PO: Vel, du vet at vi i terapibransjen har gjort det vi har gjort lenge uten særlig mye vitenskapelig bevis for at det er nyttig. Så er vi ikke heldige som nå har all denne hjerneforskningen som kommer ut? Vi kan faktisk ta bilder av hjernen og se at kanskje noe faktisk skjer.
Så jeg tror det som skjer i hjernen er at dyp anerkjennelse og gjenkjennelse åpner sinnet, og det vi vil si er at det på en måte skaper nye nervebaner – hvor jeg bare kan få sagt det jeg trenger å si, få det anerkjent og støttet, uten å måtte forsvare eller selvkritisere, og det har virkelig en sterk effekt på sinnstilstanden vi er i fordi det er den kjærlige, omsorgsfulle, holdende innstillingen. De av oss som har drevet med foreldrerollen, dere vet, vi lærte det for 50 år siden når det gjelder hvordan vi lytter til barn.
Du kommer mye lenger hvis du er i stand til å lytte og reflektere enn noen ganger å veilede og coache. Noe skjer der nettopp min menneskelighet og din menneskelighet kobles sammen. Det som sannsynligvis skjer mer enn noe annet er bare følelsen av trygghet – at jeg kan føle meg trygg med denne personen når jeg forteller dem hva som er inni meg, og dermed er vi i en avslappet, ikke smertefri sinnstilstand, men vi er ikke i en engstelig sinnstilstand som føles utrygg fordi vi føler at vi kommer til å bli dømt eller kritisert eller forlatt i det vi gjør.
Så jeg tror at hvis vi oppsummerer: «Hva gjør den typen lytting?», skaper det trygghet. Hvordan reagerer sinnet vårt med trygghet? Det åpner seg. Vi er i stand til å høre oss selv og forstå og virkelig skape vår egen selvmedfølelse fordi vi forstår at det vi opplever er det som skjer når vi elsker noen.
TS: Det er et kapittel, Patrick, i Getting Grief Right som du kaller «Positivitetens kultur», og du ser på vår moderne vestlige kultur og hvordan den håndterer sorg og sorg med denne vektleggingen av: «Kom deg gjennom det! Du er sterk!» Jeg er nysgjerrig på hvordan sorg og sorg har blitt håndtert i andre tider og andre kulturer, og hva du mener vår moderne kultur trenger å lære av disse andre tider og kulturer.
PO: Vel, vi så sannsynligvis på kulturen vår før industrialiseringen, da livet var mer i fellesskapet, og de som sørget ble hedret i en periode. Du husker bruken av det svarte armbåndet.
Så de som sørget ble i lokalsamfunnet omtalt som de som gikk gjennom en spesiell tid. Teorien ville være at da industrialiseringen startet og lokalsamfunnene liksom kollapset og alle liksom stimlet seg inn, var det ikke noe tidspunkt for eller noen anerkjennelse av det. Så jeg tror vi sannsynligvis hadde god anerkjennelse og ritualer i lokalsamfunnet på et visst tidspunkt i vår egen kultur som har endret seg med moderniseringen.
Du kan absolutt fortsatt lese noe av antropologien til andre kulturer som virkelig tar seg tid og lager ritualer for de som sørger og hjelper dem med å bearbeide det over tid.
Positivitetskulturen – vi skriver litt i boken om historien bak den, og den er dypt, dypt, dypt forankret i kulturen vår. Jeg påstår ikke at det er noe iboende galt med positivitet. Men når man begynner å stemple følelser som enten negative eller positive, vil vi sannsynligvis stemple sorgens følelser som negative. Og det er farlig. Det antyder igjen at jeg gjør det feil.
Betegnelsen negative eller positive følelser burde egentlig ikke brukes på mange av våre menneskelige opplevelser. Det er bare det vi opplever. I denne kulturen må vi kjempe – og jeg er en av mange, mange stemmer som prøver å si at vi må ha en annen måte å behandle mennesker som sørger på, og ikke se at de velter seg eller sitter fast i negative følelser, eller at de ikke er positive nok. Den andre tingen jeg tror vi utilsiktet gjør, er å belønne folk som ser ut som de ikke sørger, og vi vil kalle dem positive. Vel, jeg kan love deg at mange av dem bare fremstiller seg som om de ikke sørger fordi det ikke føles trygt, og når dagen er over og døren er lukket, må de være med sorgen over tapet sitt.
Du kan liksom høre det i språket. «Hvordan har han eller hun det?» «Herregud, de har det forferdelig. De er bare et rot.» Du vet: «De klarer ikke helt å stå opp og fungere.» Når vi snakker om sorgen sin: «Hvordan har han eller hun det?» «Å, de har det kjempefint, de er tilbake på jobb om noen dager.» «Virkelig? Så det er en positiv person.»
Jeg tror at språkbruken vår – ikke nødvendigvis med hensikt å skade – på en måte forsterker at hvis du gjør det bra, så er du en positiv person. Men at det å gjøre det bra kan bety at den personen bare må legge fra seg alt de går gjennom.
For lyttere: vær bevisste på at du vet at du ikke vet hvordan noen har det og hvordan de presenterer seg, og at det kan være det de må gjøre i en gitt situasjon for å komme seg gjennom dagen. Vær for all del forsiktig så du ikke setter stempelet på sorgen og sorgprosessen deres som noe som enten er positivt eller negativt. Det har bare ikke ført til det.
TS: På dette tidspunktet i livet ditt, Patrick, hvordan ærer du sorgen din, om du vil? Hva gjør du i forhold til babysønnen din, Ryan, som du snakket med oss om, eller andre sorger i livet ditt?
PO: Vel, vi var nettopp på – hver dag på årsdagen for hans død, jeg jobber ikke. Jeg har ikke gjort det hver dag siden han døde, og det var 17. mai. Så, 17. mai tilbrakte min kone og jeg tiden vår på kirkegården, og vi har to eller tre familiemedlemmer – mamma og pappa er begge gravlagt i nærheten av sønnen min. Så vi tar den turen for å gjøre det.
Denne boken har virkelig vært det. Den har vært en måte å hedre ham på, og jeg har et dypt ønske om at folk skal se at jeg er her alle disse årene senere. Og mens jeg skrev denne boken, hadde jeg så mange dager hvor en bølge av tristhet kom og denne følelsen av: «Herregud, i dag ville han vært 36 år gammel. Hvordan ville alt det sett ut?»
Jeg er veldig bevisst på at når du mister noen så ung som han var, er det et «hvem han var» og så et «hvem han skulle være», så jeg er veldig bevisst på det.
Min herlige, nye japanske svigerdatter i julen – dette tok oss litt på senga – hun sa: «La oss gjøre noe i dag som er i min kultur. Kan vi ta med mat til kirkegården?» «Vel, ja, det kan vi gjøre.» Hun hadde aldri vært på kirkegården for å se hvor våre kjære er gravlagt. Så vi pakket sammen familien og barnebarna og dro av gårde til kirkegården på juledagen, og vi la en kjeks på hver grav. Det var bare den søteste tingen.
I hennes kultur drar de – flere ganger i året – til kirkegården og hedrer sine forfedre, og gjør det på svært definerte måter. Og en av måtene de gjør det på er å ta med mat og legge igjen til dem. Så hun ga oss en skikkelig gave. Det gjør vi hvert år. Vi pakker opp på en høytid og drar til kirkegården og legger igjen litt mat.
TS: En av tingene du legger vekt på i *Getting Grief Right* er at vi alle har en unik måte å sørge på – at det ikke finnes én vei til sorg. Hvorfor er det så viktig at folk forstår det – at hver av oss har en unik måte å sørge på?
PO: Jeg tror det fortsatt ligger i ideen om å sørge for at vi er forsiktige med å ikke være selvkritiske når det gjelder hvordan vi sørger. Vi snakker om ideen om at vi – flere ting skjer. For det første har vi et unikt forhold. Vi har et unikt tilknytningsforhold. Så det er en del av vår unike natur.
Den andre er at vi har vår egen personlighetstype. Hvordan vi er koblet sammen i våre grunnleggende celler vil ha mye med det å gjøre. Så den unike følelsen handler om å ikke være konkurransedyktig eller sammenlignende med hvordan du tror du burde sørge eller hvordan du ser andre sørge, men igjen å erkjenne det for deg selv som: «Dette er hvem jeg er. Dette er min historie.» Og selv om det absolutt finnes mange overlappende historier i en familie, er det fortsatt en følelse av unikhet ved det.
Vi legger virkelig vekt på denne unike karakteren for å få frem tilknytningspunktet – den tilknytningen er det som ligger til grunn. Vi kan ikke igjen sørge over hvem vi ikke er knyttet til, og som vi knytter oss til fordi vi elsker, og fordi vi er bundet til å knytte oss til. Vi ser på denne unike karakteren både når det gjelder hvordan vi er, hvem vi er, omstendighetene rundt dødsfallet, livsfasen vi er i. Alt dette er en del av historien vår. Så når vi snakker om det, prøver vi egentlig å gjøre igjen, å hjelpe folk med å utdype historien sin. Det er ikke ting de ikke kjenner til – vårt ønske med boken er å få det frem på måter som kanskje ikke var tydelige.
TS: Jeg vil stille deg, Patrick, et slags omfattende spørsmål, om du vil på en måte – jeg la merke til at mens jeg leste boken «Getting Grief Right» , reflekterte jeg over ulike tap i livet mitt. Men jeg følte også en følelse av sorg over artstap og miljøet, og andre kollektive problemer for hele planeten. Og jeg tenkte for meg selv: «Jeg lurer på hva Patrick O'Malley har å si om å forstå sorgen når det gjelder sorgen vi føler over miljøet og vårt kollektiv.»
PO: Vi var spesifikke i vår tilnærming til å håndtere tap ved dødsfall, men det er virkelig viktig å forstå tap av levende ting på samme måte. Tap av levende ting er ting som du nettopp har beskrevet – hva som skjer i verden som gjør oss triste; hva som skjer rundt om i verden som gjør oss triste; hva som skjer med miljøet; ødelagte vennskap; skilsmisse. Det er bare så mange tap av levende ting.
Det jeg vil si er at det igjen vil være unikt med tanke på hvem du er og hva du føler deg knyttet til. Så hvis du legger merke til disse følelsene av sorg knyttet til en slags følelse av miljøet eller arten eller kulturen eller hva det enn er, tror jeg at du bør gå litt tilbake og si: «Hvis jeg føler denne tristheten, så beskriver det for meg en tilknytning jeg har til visse deler av verden, til visse deler av min verden, som enten er i fare eller dør, og dermed kommer jeg til å bli trist over det.» Det er ingenting usunt eller diagnostiserbart med det igjen. Det taler for det faktum at hjertet ditt tar inn det det tar inn og knytter seg til det, og ved at du har skapt et bånd. Og når det båndet er truet av utryddelse eller død eller hva det enn er, er det vår naturlige respons – å igjen ha den følelsen av tap og tristhet.
TS: Hva ser du – etter å ha jobbet med så mange mennesker – er det skiftet som skjer når vi kobler oss til ideen om at sorgen vår er en funksjon av tilknytningen vår eller kjærligheten vår? Hvordan endrer det den sørgende?
PO: Vel, det jeg tror det gjør er å ta av presset. Og det er [vanskeligere] å argumentere med: «Nå som jeg er trist, handler det om kjærligheten min», enn: «Hva er galt med meg?» Jeg tror det er viktig – jeg skal holde meg unna dette et øyeblikk for å snakke om komplisert tilknytning.
Jeg nevner det i boken. Jeg ser mange som lurer på hvorfor de ikke sørger, eller hvorfor de kanskje til og med føler – og det er veldig vanskelig for folk å si – en følelse av lettelse. Vel, det er det samme prinsippet, og det er at den tilknytningen var komplisert. Den tilknytningen – om man i det hele tatt vil kalle det det – kan ha vært farlig.
Jeg får mange som kommer inn og sier: «Noen i livet mitt har dødd, og jeg burde føle mer enn jeg føler.» Jeg får det motsatte i stedet for: «Hvorfor føler jeg så mye?»
Vel, når vi går inn i den historien, er det vi vanligvis ser på – eller det som ender opp med å skje – at selve tilknytningen var i fare fordi den ikke var trygg. Det er den samme typen lettelse jeg ser hos folk som innså at tristheten deres handler om kjærlighet. Jeg ser mye lettelse hos folk som forstår at det faktum at de ikke sørger ikke er en karakterfeil – ikke sørger slik de trodde de ville, men egentlig er basert på et tilknytning som var komplekst, og kanskje et tilknytning som til og med var smertefullt og skadelig.
Så stort sett – for å svare på spørsmålet – det jeg ser er lettelse over at i begge retninger – enten «Hvorfor føler jeg ikke mer enn jeg gjør?» eller «Hvorfor føler jeg så mye som jeg gjør?»
TS: Vel, føler ikke mange lettelse når noen som har vært syk lenge eller en eldre person dør, og det er en følelse av at «de er ferdige med lidelsen sin»?
PO: Riktig.
TS: Hvordan stemmer det overens med det du sier?
PO: Vel, det er en slags lettelse som vanligvis er basert på en kjærlig tilknytning, og det er medfølelse for noens lidelse. At noens sjel blir frigjort fra kroppen sin er en lettelse. Nå hører jeg fortsatt noen si: «Det føles ikke riktig. Jeg føler meg skyldig for i det hele tatt å tenke på det.»
Men igjen, hvis du ser på det fra deres kjærlighetsperspektiv, var det deres dype smerte for deres smerte og deres lidelse. Så å knytte det tilbake til kjærlighet og forstå at din kjære hadde det vondt, gjør at den følelsen av lettelse ikke føles som om du føler noe galt.
TS: Det er én ting jeg vil fremheve her før vi avslutter samtalen. Du snakket om at du nylig dro til graven og ga en kjeks – et japansk ritual til de avdøde i familien din. Og her er noe du skriver om i boken som vi kan tenke på sorg på en annen måte, som sitat: «Et pågående forhold mellom de levende og de avdøde.» Det fanget virkelig oppmerksomheten min – denne ideen om at når sorg dukker opp i livet vårt, er det en del av et forhold mellom oss og de avdøde. Det rørte meg virkelig, og jeg lurer på om du kan kommentere det.
PO: Ja, den slags kliniske måten å beskrive det på – eller i det minste en modell – er ideen om varige bånd – at båndene våre ikke stopper etter døden. Når man ser på trinnene og stadiene i avslutningsmodellen, gjør det nesten, om ikke det, at det ser ut til å antyde at båndet er brutt på grunn av døden – at det ikke finnes noe mer pågående forhold. Så jeg er tydeligvis i leiren for varige bånd og at det å ære forholdet – at det å huske, at tenkning, skriving, ritualer, hva enn det er, fortsetter det forholdet i dette livet.
Andre kulturer gjør det sannsynligvis annerledes, og kanskje mer enn oss. Og jeg tror at det i andre subkulturer i denne kulturen er en veldig akseptabel måte å tenke på det. Men jeg synes disse to ordene er en veldig fin måte å si det på – og det er at det er et varig bånd. Det er ikke et bånd som slutter på grunn av døden. Og ja, å fortsette i den prosessen med å hedre det på en eller annen måte føles som om det blir hedret, er et veldig sunt sted å være.
TS: Til slutt, Patrick, skrev du «Getting Grief Right» sammen med en god venn av deg og medforfatter Tim Madigan. Mens jeg leste boken, var en av tingene som rørte meg hvordan når vi føler sorgen vår på en dyp og ren måte, kan det knytte oss til vennskap, og hvor mye vi elsker visse mennesker. Jeg lurer på om du kan kommentere det – forbindelsen mellom å føle sorgen vår, å ære den og vennskap.
PO: Du vet at det finnes – vi sa ikke dette spesifikt, men la meg – jeg synes det er et godt tidspunkt å snakke om kraften i støttegrupper som et eksempel på det. Jeg hører noen folk som knytter kontakt med andre som har gått gjennom tap, men som var fremmede for dem på dødsfallstidspunktet, skape en herlig intimitet. Og de sier: «Dette føles nærmere for meg enn noen av vennene og familiemedlemmene mine, fordi vi deler tapet vårt sammen.»
Det er så viktig som en del av et fellesskap, og når du hører noen snakke om tapet sitt, og du har opplevd tapet ditt, og det er intimitet, er det bare en herlig, hellig, dyp intimitet. Det er absolutt den opplevelsen Tim og jeg har hatt med hverandre. Vi har hatt våre tap, og vi har hatt vennskap i mange, mange år. Vi fortsatte bare å jobbe med dette, og det har vært en fantastisk og knyttende tid for Tim og meg gjennom dette, hvor vi har delt tapene våre med hverandre og tatt dette budskapet med til verden.
Jeg tror det er det dypeste fellesskapet man kan ha når man har den slags forbindelse av kjærlighet, støtte, medfølelse, deling av virkelighet og fortellende historier med hverandre. Det er det vi håper skal skje ut av dette – at folk åpner seg og forteller historien sin, mottar historien og skaper den virkelig – som du beskrev det – fantastiske, dype, kjærlige og intime forbindelsen med hverandre.
TS: Jeg har snakket med Patrick O'Malley. Sammen med Tim Madigan er han forfatteren av den nye boken *Getting Grief Right: Finding Your Story of Love in the Sorrow of Loss*. Patrick, tusen takk for ditt oppriktige hjerte og for all energien du la ned i å skrive denne vakre og håpefulle boken. Tusen takk.
PO: Vel, takk Tami. Jeg setter stor pris på denne gangen.
TS: SoundsTrue.com. Takk til alle som lyttet. Mange stemmer, én reise.
Du kan lytte til lydopptaket av dette intervjuet her .
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
1 PAST RESPONSES
What a great article! I really appreciate what Mr. O'Malley has to say. My husband's mother passed a few years ago and in dealing with his grief I realized that trying to say "the right thing" is nearly impossible. The platitudes and cliches are meant to make the giver feel better, not the receiver. This article has helped me understand how to carry out my role better, to be more supportive of my husband. When someone feels such intense grief and you don't, it's very uncomfortable. You feel guilty, you want to make them feel better but instinctively know you can't. This article has opened my eyes, thank you!