TS: Jeg merker at jeg blir veldig rørt av denne delen av samtalen vår, fordi jeg tror vi ofte nærmer oss noe som kroppssentrert utforskning, fordi vi skal bli kvitt smerten vår og komme til bunns i den og oppdage at: «Å, dette skjedde med meg, og nå har jeg tilgitt det, og jeg er fri, og jeg er lykkelig, og det er over.» Her har du tydeligvis gått så dypt inn i øvelsen og oppdaget din hjelpeløshet. Det er så dypt for meg.
JF: Det har det definitivt vært for meg, og det brakte faktisk opp noe, som jeg hadde den store gleden av å snakke med Dr. Gendlin om, nemlig at jeg legger merke til at mange bruker kroppssentrert utforskning som et verktøy for psykologisk helbredelse, noe som er fenomenalt for det. Det er en tendens til at «jeg har et problem. Jeg avklarer liksom problemet. Jeg slapper av. Jeg åpner bevisstheten min for den følte sansen. Jeg legger merke til hvor jeg føler det. Jeg gir det et navn. Jeg gir det litt plass. Jeg spør det hva det trenger. Det begynner å endre seg. Jeg føler hva det udekkede behovet er. Jeg bringer empati til det. Jeg føler meg litt bedre. Så går jeg videre til neste problem.»
Men det jeg la merke til i min egen praksis med dette, akkurat som hver gang jeg jobbet med migrenen og den fysiske smerten min, innså jeg at dette ikke kom til å bli løst psykologisk – dette virker bare som en opplevelse av rå, ufiltrert smerte. Den eneste måten jeg kunne være med det på var et slags identitetsskifte, at jeg trengte å åpne meg for noe større enn min evne til å fikse det for å være med det. Noe av det som skjedde er at det bare åpner meg for andres lidelse. Et av stedene for meg når jeg er fanget i en migrene og åpner meg for den så fullt og intimt som mulig, er å minne meg selv på at andre mennesker også føler dette, og det er et dyptgående skifte som skjer.
Det jeg har lagt merke til selv, at når jeg gjør denne prosessen for meg selv eller når jeg leder andre gjennom den, er det jeg synes er mest interessant når det føles endring – når den dype smerten i hjertet ditt begynner å bevege seg og forskyve seg og forandre seg, og sorg begynner å bli til takknemlighet og du begynner å vende oppmerksomheten din mot å utforske – hvordan føles takknemlighet på innsiden? Hvor stor kan denne følelsen av takknemlighet bli? At den blir en døråpning inn i det nonduale. Den blir en døråpning inn i den rene, åpne tilstedeværelsen. For meg er det virkelig frukten av øvelsen, å bevege seg fra dette tett bundne selvet som jobber med et problem til denne evnen til å holde det i bevissthet selv.
TS: Jonathan, jeg lurer på om du er villig til å lede lytterne våre i en kort øvelse av noe slag som kan gi dem en følelse av å identifisere den følte sansen i opplevelsen sin, og undersøke, bli kjent med og potensielt lære noe av prosessen. Tror du vi kan gjøre det?
JF: Det hadde vært flott. Hvorfor ikke gjøre en liten prosess rundt det å ta en beslutning?
TS: Javisst.
JF: Fordi denne her kan være veldig konkret og nyttig, tror jeg.
TS: Perfekt.
JF: Ville det være nyttig for meg å innlede dette med en liten historie?
TS: Javisst.
JF: Ja. Jeg tror eksemplet kan være nyttig for å få en følelse av hvordan denne prosessen fungerer, fordi den kan være ganske pålitelig. For en rekke år siden ble jeg invitert til en konferanse om lykkepsykologi med Martin Seligman, og det var på et lokalt universitet. Jeg ble invitert til å være presentatør, og det ville være en slags lunsj for fakultetet og så videre. Jeg sa umiddelbart ja fordi jeg bare er en litt grådig person. Jeg innså etter hvert som tiden gikk at jeg ikke følte meg bra med det. Jeg ble spurt om å få teksten og portrettbildet og alt det der, og jeg fortsatte å motsette meg. Jeg tenkte: «Hva skjer?» Endelig kom fristen, og jeg tenkte: «Du vet, jeg har et alternativ. Jeg kunne alltid bare si at jeg ikke kommer til å gjøre det», fordi jeg følte meg så urolig inni meg.
Så husket jeg denne prosessen. Slik fungerer denne prosessen er at når du har en avgjørelse å ta, bryter du den ned til en slags binaural. Du vet, to alternativer, kanskje tre. Jeg valgte, ok, ett alternativ er at jeg bare kan finne på en unnskyldning og tigge ut av konferansen uten å være for sent ute. Det andre alternativet er at jeg kan si: «Ja, jeg gjør det.» Det du gjør så, når du har den klare følelsen av hvilket alternativ du skal velge, velger du ett av disse, og så forteller du kroppen din: «Dette er hva jeg skal gjøre,» og så legger du merke til den følte sansen, til hvordan kroppen din holder det. Jeg tenkte: «OK, jeg skal gjøre det. Jeg skal fortelle kroppen min at jeg skal gjøre det.»
Umiddelbart begynte jeg å føle dette klemmet inni meg. Jeg kjente en stramning i magen. Jeg kunne føle at jeg begynte å bøye meg litt fremover. Jeg kjente det igjen. Jeg rettet oppmerksomheten mot det. Det hadde en slags følelse av å være den yngre broren, ikke klar for beste sendetid, å føle seg liten. Det var en slags sjenert følelse over det. Det var en ganske ekkel følelse, men jeg fortsatte å prøve å bringe litt medfølelse til det. Så er et av de sentrale spørsmålene: «Vel, hva trenger dette?» Jeg spurte: «Hva trenger denne slags stramme, sammenknyttede, lille, sjenerte følelsen inni meg?» Ordet «hjelp» dukket opp i tankene med en gang. Jeg tenkte: «Hjelp, hva betyr det?» Så innså jeg at jeg ikke hadde undervist i et akademisk miljø på veldig lenge, og det jeg egentlig trengte var litt hjelp til å finne ut hvem som var der og hva slags tekst jeg skulle skrive.
Så spurte jeg meg selv: «Vel, hvis jeg hadde hatt den slags hjelp, ville jeg fortsatt ønske å delta på denne konferansen?» Kroppen min sa umiddelbart bare et stort ja. Den følte seg opprømt. Den føltes begeistret. Det hjalp meg virkelig å forstå at når vi er i konflikt med en avgjørelse, er det noe inni som vil gjøre alternativ A, men noe inni som ikke vil, og ofte er det et udekket behov der inne. Når man kan komme til det udekkede behovet, kan det noen ganger være veldig, veldig nyttig. Kanskje jeg kunne lede en liten øvelse på dette?
TS: Ja. Fantastisk. Takk.
JF: Fantastisk. Flott. Du kan – hvis du vil, kan du lukke øynene. Du kan kanskje senke pusten litt. Bare legg merke til hvor du føler pusten på innsiden. Du kan reflektere over en avgjørelse du har foran deg. Det kan være noe så praktisk som hva du skal ha til lunsj eller hva du skal ha til middag, eller du kan utvide det til en avgjørelse du har tatt som føles litt urolig. I løpet av de neste åndedragene kan du avklare hva problemet handler om. Hva ønsker oppmerksomheten din? Hvis du har en følelse av det, kan du reflektere nå, hva er alternativene dine? Hvis du kunne dele opp to eller muligens tre alternativer, kan du gjøre det nå.
Om noen få øyeblikk vil jeg be deg reflektere over et av alternativene du kanskje vil undersøke, og så vil jeg stille deg en rekke spørsmål som kan hjelpe deg å føle hvordan det er på innsiden. Så du kan velge en av disse mulighetene. Bare føl hvilken som føles som den trenger litt undersøkelse. Det spiller egentlig ingen rolle. Når du er klar, bare si til kroppen din: «Dette er den jeg skal gjøre.» Når du tenker på å følge dette alternativet, hvilken følte sans begynner å dannes på innsiden? Den kan være sterk og umiskjennelig. Det kan være flimring eller blip. Den kan være vag, uformet. Hva er det noe inni? Hvor føler du det? Har det en form eller en størrelse eller en farge? Er det en følelse av tettheten? Hvis det kunne holde vann, hvor mye vann kunne det holde? Du kan bare sjekke inn og føle, føles det greit å fortsette med denne undersøkelsen? Føles det trygt? I så fall kan du fortsette denne undersøkelsen.
Når du forestiller deg å gå ned dette alternativet, hvordan føles det inni deg? Uansett hva denne følte sansen måtte være, kan du spørre hva den trenger eller hvordan den vil at du skal være med den, og bare lytte. Når du legger merke til alt som kan ha endret seg inni deg, alt som kan ha beveget seg eller endret seg, og angående denne avgjørelsen foran deg, kan du ta noen øyeblikk til å reflektere over følgende spørsmål: angående denne avgjørelsen, hvilke råd har du å gi deg selv? Hvis du skulle gjøre det, ikke perfekt eller ikke hele tiden, men hvis du skulle følge det, hvordan ville det føles inni deg? Hvordan ville det være? Du kan, hvis du vil, liksom gå tilbake og bruke litt mer tid på det, eller du kan utforske et annet alternativ, men ganske ofte opplever jeg at bare det å velge ett av disse alternativene ofte vil føre til en følelse av hva som kan være mest sunt. Da kan du dype pusten og liksom la denne øvelsen forsvinne.
TS: Fantastisk. Takk. Takk for det. Jeg syntes det var veldig nyttig for meg.
JF: Å, bra.
TS: Veldig oppklarende.
JF: Igjen, når vi kan stille inn på magefølelsen, den kinestetiske intuisjonen, er det en enorm mengde visdom der.
TS: Jeg la merke til at det ikke nødvendigvis løste problemet mitt, men det fortalte meg at du kunne få mer informasjon i denne retningen, i den retningen, og at det da vil hjelpe deg med å komme til en beslutning.
JF: Wow. Fantastisk. Fantastisk.
TS: Jonathan, jeg legger merke til at vi ikke har snakket så mye om deg og din utvikling som lærer. Jeg lurer på om du kan dele litt om din personlige historie med lytterne våre, om du vil, og hvordan det førte til at du nå underviser, med kroppssentrert utforskning som fokus for arbeidet ditt?
JF: Jeg tror at jeg fra en veldig, veldig tidlig alder hadde en veldig dyp oppvåkningsopplevelse som barn som virkelig flyttet oppmerksomheten min i livet.
TS: Kan du fortelle oss om det?
JF: Kort fortalt, da jeg var liten, vokste jeg opp på en gård, en vakker gård i Pennsylvania Dutch-landet, og kanskje seks eller sju eller åtte år gammel hadde jeg en opplevelse av å lene meg opp mot et stort furutre bak huset. Den beste måten jeg kan beskrive det på er at jeg følte at jeg liksom smeltet sammen med treet. På mitt syv år gamle språk var den beste beskrivelsen jeg hadde av opplevelsen at stjernene på himmelen føltes som celler i kroppen min. Så løp jeg inn for å fortelle det til moren min, og jeg fortalte henne det, og hun så på meg og sa: «Vask hendene. Det er tid for middag», som var en liten sviende opplevelse for meg, faktisk en ganske sviende opplevelse.
Jeg hadde denne veldig dype indre opplevelsen av noe jeg ikke kunne formulere, og det satte meg i gang. Jeg ble også oppdratt som kveker, noe som er en fantastisk tradisjon å vokse opp i, og heldigvis oppdaget jeg meditasjon da jeg var 15, og yoga. Jeg visste bare umiddelbart at dette ville være noe jeg ville gjøre resten av livet. Så fortsatte jeg med meditasjonspraksisen min gjennom videregående og gjennom universitetet, og fant et fellesskap hvor vi mediterte sammen. Så snublet jeg inn i et ashram da jeg var 25, inn i Kripalu Yoga-ashramen, og ble der i omtrent 24 år.
TS: Herregud.
JF: Å ha en praksis i kjernen var så, så kraftfullt for meg, men jeg tror også at fordi det sensibiliserte min egen lidelse, sensibiliserte det meg for andres lidelse, og gjennom alle de forskjellige modalitetene jeg har utforsket gjennom årene, gjennom forskjellige yogateknologier og meditasjonsteknologier, har det som har vært så nyttig for meg som en slags hodebasert person vært denne kraften til å utforske denne verden på innsiden. Nå som jeg bor utenfor Washington, DC, og jobber med veldig, veldig smarte, motiverte, fullstendig stressede mennesker, har det vært et slikt privilegium å dele disse praksisene med de som virkelig leter etter frihet midt i travle, veldig, veldig engasjerte liv.
TS: Jeg ville avslutte med et notat som henter inspirasjon fra noe du snakker om i lydtreningsserien Body-Centered Inquiry . Du snakker om hvordan noen på et visst tidspunkt, når de blir virkelig kjent med praksisen, får denne opplevelsen av å gå inn i noe du kaller en «evolusjonær prosess» – nesten som om kroppens medfødte intelligens tar over på en bestemt måte i noens liv. Jeg lurer på om du kan snakke litt om det, denne evolusjonære prosessen som denne typen arbeid kan utløse i vår erfaring?
JF: Ja. Det er to ting med det. En av dem var å sitte på retrett med Sogyal Rinpoche og engasjere meg i alle disse teknologiene, og jeg hadde noen veldig, veldig sterke opplevelser. Jeg spurte ham i et lite privat møte jeg hadde med ham: «Hvis jeg fortsetter å praktisere disse teknikkene, hva kan jeg forvente?» Jeg ble så forskrekket over svaret hans. Han så på meg, smilte og sa: «Selvtillit.» Han sa: «Du vil utvikle selvtillit til at du kan være med på hva som helst.» Jeg har virkelig kommet til å innse det mer og mer i livet mitt – en følelse av at uansett hva som oppstår, kan jeg være med på dette. Det kan komme med alderen, men jeg tror det kommer med øvelse.
Men jeg har også funnet ut at det å virkelig leve i samarbeid med kroppen hjelper oss å bevege oss mer og mer fra det kognitive, med dette dømmende, sammenlignende sinnet, og mer inn i en følelse av flyt. Jeg liker å tro at dette er en veldig intuitiv prosess, og det lineære, rasjonelle sinnet er veldig, veldig flink til å sammenligne, bedømme og finne ut av ting, men i de øyeblikkene jeg virkelig er i flyt, når jeg føler meg liksom tilkoblet eller dyp intimitet eller forbindelse til mysteriet, er det tre ting som ikke skjer; jeg dømmer ikke, jeg sammenligner ikke, og jeg prøver ikke å finne ut av ting. Jeg tror det som skjer, det jeg sanser i mitt eget liv og med andre, er at jo mer vi kan åpne den indre følsomheten for det som er her, jo mer helbreder vi ikke bare det som er mellom oss og følelsen av frihet, men kanskje lever vi mer og mer ut av det flytrommet der intuisjonen vår blir mer levende. Det påvirker vår beslutningstaking. Det påvirker alle våre valg.
TS: Jeg skal snike inn et siste, siste spørsmål her, som er, du sa et par ganger dette spørsmålet: «Hva er mellom oss og det å være fri?» nesten som om dette er en slags ultimat undersøkelse eller noe vi kan gjøre med oss selv for å virkelig se på hva som er mellom oss og det å være fri. Hvorfor er det spørsmålet så viktig for deg, Jonathan?
JF: Jeg lærte deler av den protokollen som en del av Fokuseringsprotokollen, men jeg synes den er utrolig nyttig fordi når jeg kan sitte – og slik jeg pleier å praktisere det – er det gjennom den gjentatte spørringen å stille meg selv det spørsmålet gjentatte ganger: «Hva er mellom meg og det å føle meg fri?» Vel, den første responsen kan være: «Du vet, jeg er litt dehydrert. Jeg drakk ikke nok vann i dag.» En del av øvelsen i denne tilnærmingen er at du sier hei til det, du legger det til side. Så spør du igjen: «Hva er mellom meg og det å føle meg fri?» «Å, du vet, det er denne angsten jeg har rundt denne telefonsamtalen jeg må ta neste uke.» Si hei til det. Du legger det til side. Når jeg gjør den øvelsen og når jeg leder andre mennesker i den øvelsen, vil det ofte være et punkt der enten jeg eller noen andre vil si: «Du vet, bortsett fra disse 15 tingene, føler jeg meg ganske fri.» [ Tami ler. ]
Det gir deg en følelse av landskapet der du virkelig kan føle: «Her er hva som er mellom meg og det å føle meg fri», men det dyrker også følelsen av hvem jeg er som bevisstheten om alt dette, og det synes jeg er ganske ekstraordinært. Noen ganger når jeg våkner om morgenen og har de øyeblikkene med klarhet, og så starter programvaren opp, og før jeg får føttene ned på gulvet, er jeg allerede oppslukt av litt angst. Jeg kan bare ligge der en liten stund og bare si: «OK, så hva er mellom meg og det å føle meg fri akkurat nå?» Jeg kan nevne fire eller fem ting, og noen ganger vil bare det å navngi dem, gjenkjenne dem, dyrke litt mer, litt mer avslapning.
TS: Jeg har snakket med Jonathan Foust. Han har laget en lydtreningsserie sammen med Sounds True om kroppssentrert inquiry: Meditasjonstrening for å vekke ditt indre.
Veiledning, vitalitet og kjærlig hjerte. Den er fullpakket med guidede meditasjoner, øvelser og noen ganske gode visdomshistorier og noen morsomme historier om Jonathan også. Det er virkelig et fantastisk treningsprogram du har laget.
JF: Tusen takk.
TS: Tusen takk for at du er gjest på Insights at the Edge, og takk til alle for at dere lyttet. SoundsTrue.com: mange stemmer, én reise.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION