Min Mors Siste Ord Til Meg

Jeg skrev dette noen dager etter at min mor gikk bort i dag 2. oktober 1989. Jeg har båret det med meg siden jeg ikke visste om det jeg skrev kun var ment for meg.

Når minnene fra den natten oversvømmer meg igjen, føler jeg at tyngden av å bære den så lenge har gjort meg svak. Jeg vet heller ikke når jeg kan bli med henne (og faren min), og denne sanne historien vil gå ned med meg. Jeg antar at ved å dele dette med deg kan jeg fortelle deg hvilken fin kvinne hun var, og hvordan alt hun hadde i hjertet og på hjertet var den andre personen.

Kanskje min mors siste ord fortjener et bredere publikum...spesielt av sønner, for vi aner ikke hva som foregår i en mors hjerte, selv når vi tror vi forstår hennes følelser for oss; faktisk kan vi aldri.

–Sohaib Alvi, en sønn for sent.

Hva var det hun hadde sagt?

Solen gikk ned da jeg kom inn på intensivavdelingen hvor hun lå på ryggen og så på min storesøster og bror, som hadde vært hos henne på ettermiddagen. Hun hadde snudd hodet umiddelbart da jeg kom inn og da jeg bøyde meg ned for å kysse henne hadde hun sett meg inn i øynene og sagt noe. Det var et av de øyeblikkene hvor du har fanget ordene, men du kan ikke dekryptere dem umiddelbart. Som det nanosekundet når kulen har truffet deg, men smerten har ennå ikke begynt.

Hun kunne ikke snakke hørbart lenger de siste dagene og gjorde bare en innsats, med kortpustethet som trakk ned ordene hennes. Hun slukte etter luft med noen sekunders mellomrom og ville likevel snakke med oss. Munnen hennes åpnet seg og en halv hvisking kom ut eller ingen i det hele tatt. Jeg ville aldri høre stemmen hennes igjen for de få dagene som var igjen for henne hos oss.

Jeg hadde stilnet henne ned for å spare henne anstrengelsene for å snakke. Det skjer når du har det for travelt med å stille noen som har det vondt. Men jeg visste at ordene hadde parkert seg subliminalt i tankene mine. Som musikken du hørte i forbifarten uten å legge merke til den, og likevel vet du at du kunne nynne på den hvis du fortsatte å dykke ned i øyeblikket før den ville gå til grunne for alltid.

Jeg visste at hun var døende og veldig nær ved å forlate oss. Etter en lang og hard kamp over ni år med kreftsår og en rekke andre komplikasjoner, var moren min blitt for skjør til å fortsette kampen. Skrøpelig og svak beholdt hun likevel smilet, og hennes utholdenhet som hun hadde brakt oss opp mot så mange odds viste fortsatt.

Men jeg kunne fortelle at hun var redd; hun ville ikke dø og ikke bare fordi hun elsket oss alle så høyt. Hun var en som likte livet og å snakke med folk. Hun hadde kjempet mot kreftsvulsten nok til å se oss alle gifte seg, og holdt og klemte alle barnebarna hennes under sykdommen hennes, bortsett fra de to neste sønnene mine som skulle bli født senere.

Hva var det hun hadde sagt? Ville hun at smerten skulle stoppe?

Som den yngste hadde jeg tilbrakt minst tid med henne, og min bror og søster var så heldige å ha vokst opp med henne da hun var sterkere. Hun hadde kjempet mot det blå for å slå seg til ro i en liten toromsleilighet pluss gårdsplass i Sadder i den nye byen Karachi, sammen med min onkel og hans familie og de unge slektningene på gjennomreise, og fant beina før de dro videre ut i verden.

Datter av en seniorbyråkrat i den britiske Raj, hun hadde fått skolegang i Lucknow, Delhi og Simla (sommerhovedstaden hvor faren hennes skulle flytte med regjeringen). Hun var glad i kunst fra barndommen, elsket klassisk dans og spilte sitar.

Men da faren min strevde med å finne arbeid uten å gå på akkord med hans integritet, for han hadde vært en før partisjonsjournalist, godt utdannet og sterk på verdier, sørget min mor for at hun var der på alle måter for sine to barn, og underviste og underviste dem på de beste misjonsskolene.

Jeg kom sent til hennes verden, og aldri en gang hørte jeg henne klage til tross for en nesten fyrstelig oppvekst. Hun hadde forelsket seg i faren min som hadde en strålende personlighet og elsket ham til slutten, og stod ved siden av ham hele veien selv mens verden hans smuldret opp rundt ham.

Mitt tidligste minne om henne var den alltid smilende og blide kvinnen som fant noe godt i alt og alle. Da hadde faren min sørget for en egen leilighet for oss halvveis mellom Tariq Road og den berømte Cheel Wali Kothi . Han hadde begynt å jobbe i Morning News og Radio Pakistan, men det han visste var ikke det makthaverne og media ønsket å høre. I et forsøk på å bringe frem sannheten ville mye av arbeidet hans bli skrinlagt, og min mor ville leve gjennom hans sårhet.

Minnene blinket ved meg mens jeg så henne prøve å trekke pusten, som ofte kom med en pause og trakk seg opp med anstrengelse. Hun snakket like mye med øynene som med leppene, men hun hev etter pusten og munnen var sjelden lukket for hviskingen. I det øyeblikket hadde øynene hennes blitt levende, og kom nesten ut for å spørre meg hva hun ville.

Hva var det hun hadde sagt? Et glass vann? Enda en smertestillende injeksjon?

Jeg kan ikke huske at hun har bedt meg om noe annet enn å hente noe fra markedet nede. Hun gjorde alle innkjøpene sine selv, og lot barna sine fortsette utdannelsen om morgenen og ettermiddagen. Søndag morgen var det kor i huset da jeg våknet sent. Hun var så populær blant familien at det alltid var noen som kom opp for å le med henne og ta te, da de kom den siden for å handle.

Hun ville hjelpe søskenbarna mine på den måten hun kunne, spesielt undervisning, og en av dem sa alltid at han skyldte henne at han gikk på videregående. Hun var alle koners fortrolige i den lille bygningen, kalt Baji av alle. Hun lyttet til deres intime frykt og sorger og fortalte leende henne om alt det morsomme som ville skje i deres husholdning og personlige liv. Det virket som om de hentet sin lykke fra bare hennes selskap, for hun kommenterte aldri deres personlige liv eller ga det videre. Kanskje det var derfor de stolte så mye på henne. Hun ville aldri snakke om noens hemmelighet.

Hva var det hun hadde sagt? Ville hun fortelle meg noe som måtte gjøres for henne?

Det var blitt mørkt da jeg var alene med henne. Jeg så det myke månelyset filtrere gjennom vinduet med mørke glass og hvile stille på de lukkede øyelokkene hennes. Jeg husket hennes kjærlighet til meg på alle måter. Å følge meg tilbake fra skolen som en pjokk, lese stroies med meg, bryte luren hennes for å lage et varmt måltid til meg på rare timer på ettermiddagen og når jeg hadde feber for å være oppe mesteparten av natten.

Jeg lente meg tilbake på stolen og tenkte hvor lite jeg hadde betalt henne, annet enn å være med henne fysisk for å kjøre henne et sted, eller spise et måltid med henne når jeg ikke studerte eller streifet rundt med venner. Jeg så ansiktet hennes hvile urolig på puten, de minste rykninger i brynene hennes for å indikere at hun ikke var komfortabel inni.

Så levde jeg et øyeblikk som ville være med meg til evigheten. I den nattens stillhet hadde ordene hennes plutselig kommet tydelig frem, som om nattens mørkeste time hadde forvandlet seg til middagssol på et blunk. Jeg bare satt der og så på ansiktet hennes. Brystet mitt fylte seg og ble så nummen. Jeg var for lamslått til å felle en tåre, enn si til å gråte.

Den dag i dag ser jeg henne gjøre den innsatsen for å si hva hun gjorde. Til denne dag lever ordene hun ønsket å si, men ikke ville komme ut, med meg for evig. Den dag i dag kan jeg lese munnen og øynene hennes. Den dag i dag ser jeg bekymringen i øynene hennes.

Jeg ser nå at etter en lang arbeidsdag med lite søvn de siste dagene, må jeg ha sett forvirret, sliten og sliten ut. Hun hadde ikke ønsket meg noe.

Det hun hadde bedt om var, er og vil forbli i hjertet av enhver mors kjærlighet til barnet sitt, uansett hvor voksne vi er...

Jeg gråter inni meg for det hun spurte om den kvelden. Tårene kommer aldri ut for de er for lamslått. Kanskje det er best å la noen følelser stå frosset i tide for at de kan beholde formen til evigheten.

Du skjønner, i all hennes uutholdelige smerte, helt ned til de siste pustene og kreftene, hadde hun sett meg gå inn og med all den bekymringen hun hadde vist hver gang jeg kom inn i huset og så sliten ut, spurte hun igjen:

"Sønn, har du fått noe å spise?"