Mr. Iyer: Helt riktig. [ ler ] Jeg ble i en uke, og da fant jeg at et tempel i Kyoto er veldig annerledes enn det jeg hadde forestilt meg i Midtown Manhattan. Men jeg flyttet da til et enkeltrom i bakgatene i Kyoto uten engang toalett, telefon eller seng.
Fru Tippett: Greit, da. Du er frikjent. [ ler ] Fortell meg hva du lærte om tid. Og kanskje er dette fortsatt sant, fordi du tilbringer mesteparten av livet ditt i Japan nå. Jeg er så fascinert fordi jeg synes tid er et så fascinerende konsept, og det har all denne resonansen både i vitenskap og i mystikk.
Mr. Iyer: Ja, og jeg tror vi alle kjenner den følelsen. Vi har flere og flere tidsbesparende enheter, men mindre og mindre tid, virker det for oss. Da jeg var gutt, hadde luksusfølelsen å gjøre med mye plass, kanskje å ha et stort hus eller en stor bil. Nå tror jeg luksus har å gjøre med å ha mye tid. Den ultimate luksusen nå er kanskje bare en tom plass i kalenderen. Og interessant nok, det er det vi lengter etter, tror jeg, så mange av oss.
Da jeg flyttet fra New York City til det landlige Japan – etter året mitt i Kyoto, flyttet jeg egentlig til en toromsleilighet, som er der jeg fortsatt bor sammen med min kone og tidligere våre to barn. Vi har verken bil eller sykkel eller TV kan jeg forstå. Det er veldig enkelt, men det føles veldig luksuriøst. En grunn er at når jeg våkner, virker det som om hele dagen strekker seg foran meg som en enorm eng, noe som aldri er en følelse jeg hadde da jeg var i go-go New York City. Jeg kan tilbringe fem timer ved skrivebordet mitt. Og så kan jeg gå en tur. Og så kan jeg bruke en time på å lese en bok hvor jeg, mens jeg leser, kan føle at jeg blir dypere og mer oppmerksom og mer nyansert. Det er som en fantastisk samtale.
Da har jeg en sjanse til å ta en ny tur rundt i nabolaget og ta vare på e-postene mine og holde sjefene mine i sjakk og så gå og spille ping pong og tilbringe kvelden med kona mi. Det virker som om dagen har tusen timer, og det er akkurat det jeg pleier ikke å oppleve eller føle når jeg – for eksempel i dag i Los Angeles – beveger meg fra sted til sted. Jeg antar at det er en avveining. Jeg ga opp økonomisk trygghet, og jeg ga opp spenningen i storbyen. Men jeg trodde det var verdt det for å ha to ting, frihet og tid. Den største luksusen jeg nyter når jeg er i Japan er, så snart jeg kommer dit, tar jeg av meg klokken, og jeg føler at jeg aldri trenger å ta den på igjen. Jeg kan snart begynne å fortelle tiden ved hvordan lyset skrår av veggene våre ved soloppgang og når mørket faller på - og jeg antar tilbake til et mer essensielt menneskeliv.
Fru Tippett: Det handler om livet du har laget, snarere enn noe i japansk kultur, ikke sant?
Mr. Iyer: Det er det, men selvfølgelig, da jeg forlot New York City, kunne jeg ha dratt hvor som helst. Som forfatter er jeg heldig; Jeg kunne gjøre jobben min hvor som helst. Jeg tror en grunn til at jeg dro til Japan – det går tilbake til det du spurte om instituttene for høyere skepsis – er at utdannelsen min hadde lært meg ganske godt å snakke, men jeg tror ikke den hadde lært meg å lytte. Skolene mine hadde lært meg ganske godt å presse meg selv fremover i verden, men de lærte meg aldri å viske ut meg selv. Dydene med da jeg kom til Japan, og fant ut at jeg egentlig var analfabet – den dag i dag kan jeg ikke lese eller skrive japansk. Jeg er prisgitt ting rundt meg. Jeg kan ikke ha en illusjon om at jeg er på topp. Japan var et sted jeg hadde enormt mye å lære av, og jeg lærer det fortsatt.
Fru Tippett: Du har snakket om at vi gjenoppdager - jeg elsker virkelig denne setningen - "det haster med å bremse." Det er fantastisk.
Mr. Iyer: Takk. Vel, jeg tror vi alle føler oss svimle. Vi kom inn på denne akselererende berg-og-dal-banen som vi aldri helt spurte om å få på, og vi vet ikke hvordan vi skal komme oss av. Min beste følelse er at enhetene våre ikke kommer til å forsvinne, og vi vil heller ikke at de skal gjøre det. De har gjort livene våre så mye lysere og sunnere og lengre. Men det er sikkert at de bare kommer til å akselerere og spre seg. Vi er virkelig nødt til å ta nødstiltak bare for å holde oss i proporsjoner og balanse. Noen ganger tenker jeg at reise er måten jeg får spenningen og stimuleringen på, men stillhet er hvordan jeg holder meg tilregnelig. Pascal, fantastisk, på 1600-tallet, sa, problemet vårt er distraksjon. Men vi prøver å distrahere oss fra distraksjoner, så vi blir enda verre i denne onde sirkelen.
Så den eneste kuren for distraksjon er oppmerksomhet. Jeg går til klosteret mitt og drar til Japan fordi de er katedraler for oppmerksomhet. Det er steder hvor folk er veldig oppmerksomme og hvor folk som meg kan prøve å lære oppmerksomhet.
Fru Tippett: Jeg kunne ikke la være å lure på at mens jeg leser deg og leser om livet du har laget, har du virkelig valgt en enkelhet som - jeg tror du til og med bruker ordet "luksuriøst." Du snakker om å være sammen med Leonard Cohen, og han bruker ordet "luksuriøs" - og i en slik kontrast til at du på 29 lever den amerikanske drømmen. Men jeg kunne ikke la være å lure på hvor mye av det du har vært i stand til å velge og skape også handler om visdommen som kommer bare med å bli eldre, med alderen, at stillheten blir mer naturlig og morsommere på en eller annen måte, tror jeg, iboende. Jeg er ikke sikker på at alle lener seg til det. Faktisk vet jeg at de ikke gjør det.
Jeg leste nylig at det er en ny studie om at når vi er unge, er vi hardwired til å finne spenning og å finne tilfredsstillelse i nyhet, og at når vi blir eldre, finner vi mer naturlig spenning og tilfredsstillelse i det som er vanlig, i mønstre og vaner og hverdagskonturene av livene våre. Det hjelper meg å tenke på hvorfor visdom kommer med alderen, hvorfor en eldste blir en eldste fordi det som blir mer naturlig er virkelig å få den dypeste innsikten i åndelige tradisjoner.
Mr. Iyer: Ja. Jeg sa nettopp til noen i går at jeg på et tidspunkt – jeg tror bare er et par år eldre enn deg – la merke til at jeg fikk så mye mer tilfredsstillelse av å besøke mine gamle venner enn å se meg om etter nye venner; og lese om bøkene jeg alltid har elsket, som hver gang ga meg nye og nye ting i stedet for å prøve å finne den siste gode boken; og besøker stedene jeg har et forhold til over 30 eller 50 år. Du trenger ikke å forklare deg umiddelbart. Du klarer deg uten spenningen av nyhet, men du er inne i et mye dypere og mer intimt møte. Du har rett i at det snart blir mye mer opprettholdende enn bare å få det nye. Selvfølgelig, jo eldre du blir, desto vanskeligere er det å bli konfrontert med noe nytt, og det er derfor, sannsynligvis, tiden akselererer, og det virker som om årene suser forbi som kalendersidene i en av de gamle filmene.
Jeg tror den andre tingen jeg antar at jeg lærte av Leonard Cohen, var at da jeg møtte ham, levde han for en munk i fem år i de kalde, mørke fjellene bak Los Angeles, og han sa, som du nevnte, at det å sitte stille og passe på andre mennesker og skrubbe gulv var en stor lystig spenning i livet, selv om han hadde gledet seg over hele verden. Men den andre delen av den prosessen, som kanskje er enda viktigere, er igjen at han kom tilbake til verden. Han har turnert verden rundt i 70-årene i seks år og ble en av de mest populære musikerne på planeten. Jeg tror grunnen til at han ble populær var at folk kunne fortelle at han kom ned fra fjellet, på en måte. Med andre ord, han brakte visdom og dybde og uselviskhet til konsertscenen, akkurat der vi vanligvis ikke ser det. Og jeg tror, selv om de ikke kunne artikulere det, følte folk at de fikk noe av stillheten og spissheten i klosteret fra ham, ikke bare en annen slags agenda eller noen som prøvde å selge noe.
[ musikk: "Cyclone" av MONO ]
Fru Tippett: Jeg heter Krista Tippett, og dette er On Being . I dag utforsker "kunsten å stille" sammen med forfatteren Pico Iyer.
Fru Tippett: Vi avvikler mot slutten, men jeg vil spørre deg om mystikk. Jeg vil lese noe du skrev. Det fascinerte meg: "Mystikk, for meg, er det som skiller seg ut av tiden og hinsides omstendigheter. Les en Zen-diskurs fra 1200-tallet, hent St. Johannes av korset, og lytt til det siste Leonard Cohen-albumet, og du er umiddelbart på samme sted. Mystikk er nesten den uforanderlige backbeat og bak scenen hele skiftet i verden og endrer verden."
Mr. Iyer: Herregud, det liker jeg faktisk. [ ler ] Jeg tror det fortsatt.
Fru Tippett:[ ler ] Har mystikk en annen rolle eller en ny rolle eller en ekspansiv rolle i en globalisert verden, i det 21. århundres verden?
Mr. Iyer: Jeg tror det gjør det i en akselerert verden, fordi jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å rote oss inn i det som er forsinket og større enn oss og som ikke finnes i den siste CNN-oppdateringen. Det er fantastisk å vite hva som skjedde for to sekunder siden på Grammy-utdelingen eller, enda viktigere, i Irak. Men vi kan ikke begynne å forstå det med mindre vi har et større, romsligere lerret å sette det på. Sånn sett er det morsomt - når du nettopp leser den beskrivelsen av mystikk, høres det akkurat ut som min beskrivelse av min hermitage. Jeg tror nok jeg brukte disse som nesten utskiftbare termer der. Men hvis mystikk er et ord for det stedet hvor vi er dypere og klokere enn oss selv, eller i det minste kan lytte til noe inni oss selv som virker mye større enn vi er, trenger vi det absolutt mer enn noen gang, fordi jeg kunne forestille meg på 1800-tallet, for eksempel når det er langt færre åpenbare avledninger, kanskje det er en romantisk forestilling, men jeg ser for meg at folk ofte kan høre litt bedre av seg selv.
Det er vanskelig å høre i samtidens larm, og jeg merker folk mer og mer snakker om å skjære gjennom støyen. Det er det vi virkelig trenger å gjøre. Jeg antar at mystikk er en måte å skjære gjennom øyeblikkets kakofoni og minne oss på hva som er ekte og så minne oss på hvordan vi skal reagere på det virkelige og gjøre rettferdighet til det.
Kanskje det taler til den andre delen av spørsmålet ditt, som er det fine med mystikk er at det er stedet der distinksjoner oppløses og hvor det ikke er deg og meg, det er ingen øst og vest, det er ikke noe gammelt eller nytt. Vi er på stedet utenfor dualismen og hinsides sinnets triks, egentlig, for å gå tilbake til poenget ditt om å være en intellektuell. Vi er i det rommet hvor vi ikke er utenfor verden og gjør vurderinger og distinksjoner. Vi er i en sannhet, som vi ikke engang trenger å nevne, men det er stedet hvor alle de store tradisjonene samles. Så hvis Rumi og Johannes av Korset og Meister Eckhart og DÅ gen, den store Zen-læreren, skulle snakke sammen, kunne hver av dem snakke på språket og innenfor rammen av sin spesielle tradisjon, men det de ville snakket om er noe hver av dem ville gjenkjenne som sin mest intime virkelighet.
Fru Tippett: Og ingen av ordene deres ville nå langt nok, ikke sant?
Mr. Iyer: Akkurat. Mystikk er stedet der alle ord, forklaringer tar slutt.
Fru Tippett: Jeg ser deg sjelden snakke om Gud, og jeg føler virkelig at det du nettopp sa er så veltalende. Og absolutt, Gud er en av de virkelighetene vi bare kan peke på med ord. Jeg vet ikke, har du en følelse av Gud, eller er det språket du unngår, eller er det bare det at jeg ikke har sett det?
Mr. Iyer: Du har rett. Det er språk jeg unngår. Jeg husker, som liten gutt, når jeg så noe med store bokstaver, var det noe i meg som falt tilbake. Men merkelig nok spurte noen for to uker siden plutselig, fra ingensteds, meg: "Hva er Gud?" Og jeg sa: "Virkelighet."
Jeg tror det har mange konsekvenser. Men vanligvis, det jeg vil si er at jeg absolutt ville brukt ordet det guddommelige slik du og jeg har brukt tidligere i denne diskusjonen. Jeg tror vi alle har noe uforanderlig og stort og helt uutgrunnelig inni oss. Jeg er veldig glad hvis en kristen kaller det Gud og hvis en muslim kaller det Allah og hvis en buddhist kaller det virkeligheten eller noe annet. Igjen, jeg tror ikke at navnene betyr så mye, men sannheten er veldig, veldig viktig, og jeg tror det er den grunnleggende sannheten som vi ikke har råd til å miste av syne.
Når du tidligere snakket om at jeg oppsøkte åndelige steder og mennesker, antar jeg at det er fordi jeg i en veldig tidlig alder la merke til at jeg ikke hadde en fast religion selv, at folk som hadde et religiøst engasjement så ut til å handle med en slik vennlighet og slik uselviskhet og slik klarhet at jeg trodde, dette er mennesker jeg ønsker å lære av. Det jeg lærte av dem var at de lyttet til Gud og, enda viktigere noen ganger, adlød Gud, og adlød Gud når Gud ber dem om umulige ting. Men likevel visste de at det var der engasjementet deres lå. Jeg kan ikke begynne å si hvor mye verdsettelse og beundring jeg har for de som har gjort Gud til sentrum av livet, eller når det gjelder Dalai Lama, kan han si at virkeligheten er sentrum i livet hans, men det er en variant av det samme.
Fru Tippett: Du lever dette veldig enkle livet, men du skriver bøker som folk leser. Et par ganger de siste årene har du hatt stykker i The New York Times , og det er en du skrev for et par år siden, kanskje mens du skrev boken din om stillhet. Ble det kalt "The Joy of Quiet"? Er det riktig?
Mr. Iyer: Ja.
Fru Tippett: Du endte med - du var i klosteret ditt, ditt hemmelige hjem, som du sier, i California, tror jeg. Du snakket om – ute å gå, snakke med noen som jobber på MTV, tar med de små barna sine dit, så han introduserer dem til gleden av stillhet. Du hadde en replikk som bare ble med meg på slutten. Du skrev: "Morgendagens barn, innså jeg, kan faktisk være foran oss når det gjelder å føle ikke hva som er nytt, men hva som er essensielt." Jeg ville bare lese det tilbake for deg. Det er veldig vakkert.
Mr. Iyer: Vel, takk for et så høyt kompliment. Grunnen til at jeg avsluttet det stykket med den setningen var at jeg begynte stykket med å beskrive hvordan jeg skulle på en konferanse i Singapore med tittelen «Markedsføring til morgendagens barn». Så det stykket beveger seg virkelig fra det profane til det hellige, eller beveger seg fra hjertet av verden, der morgendagens barn blir sett på i samme setning som markedsføring, til det som virkelig skal støtte morgendagens barn, som er langt fra markedsplassen og er noe som ligner mer stillhet. Faktisk hadde jeg fantastisk en redaktør i The New York Times som ville kaste disse tingene på meg og som også bestilte TED-boken for et par år siden. Ut av det blå, selv om vi aldri hadde møttes, sa hun: "Hvorfor skriver du ikke et stykke om stillhet?" Så sa hun: "Hvorfor skriver du ikke et stykke om angst?" Og, "Hvorfor skriver du ikke et stykke om lidelse?" Jeg var så glad for å få sjansen til å snakke om disse tingene. Og, som du sa, jeg ble positivt overrasket over at The New York Times ville vise frem de fremtredende i avisen som korrektiv til øyeblikket.
Fru Tippett: Jeg vil stille deg dette store spørsmålet. Ettersom du har levd dette livet du har levd, hvordan har følelsen din utviklet seg av dette store levende spørsmålet bak våre åndelige tradisjoner, men også dette universelle menneskelige spørsmålet: Hva vil det si å være menneske?
Mr. Iyer: Jeg tror å være menneske betyr å være forbundet. Jeg er en ganske ensom sjel, og jeg har snakket mye om stillhet og stillhet, men jeg tror at de bare er mellomstasjoner. De fyller bensin. Det er morsomt, når vi drar til en flyplass i dag, er det så mange ladestasjoner for enheter og svært få for sjelen vår.
Fru Tippett: Rett. [ ler ] Plutselig er det alle disse ladestasjonene.
Mr. Iyer: Plutselig. Og vi innser raskt at det er først når vi lader sjelen vår, vi kan utnytte enhetene våre bedre. En del av bekymringen min om den digitale tidsalderen er at det fine med det er at vi kan få kontakt med mennesker i de fjerne hjørnene av jorden. Utfordringen er at vi noen ganger mister kontakten med oss selv, spesielt vårt dypere jeg. Og så blir vi mer fristet til å definere oss selv i forhold til hva som ikke betyr noe og hva som ikke kommer til å vare særlig lenge, enten det er utseendet vårt, økonomien eller CVen vår. Og jeg tror ikke noen blir desto rikere hvis han eller hun definerer seg selv i de termene. Så jeg tror å være menneske er å prøve å finne den beste delen av deg selv som faktisk er hinsides deg selv, mye klokere enn du er, og ha det å dele med alle du bryr deg om.
[ musikk: "Dilate" av Wes Swing ]
Ms. Tippett: Pico Iyer er forfatteren av over et dusin bøker, inkludert The Open Road: The Global Journey of the Fourteenth Dalai Lama og The Art of Stillness: Adventures in Going Nowhere . Han jobber for tiden med to nye bøker for 2019: Autumn Light og A Beginner's Guide to Japan .
[ musikk: "Akiko" av gitar ]
Staff: On Being er Chris Heagle, Lily Percy, Mariah Helgeson, Maia Tarrell, Marie Sambilay, Erinn Farrell, Laurén Dørdal, Tony Liu, Bethany Iverson, Erin Colasacco, Kristin Lin, Profit Idowu, Casper ter Kuile, Angie Thurston, Sue Phillips, Eddie Gonley, Lee Johnson, Sue Phillips, Lee Johnson, Lucette Lucette, Lee Johnson, Lilian Vonza, Lee Johnson. Katie Gordon og Zack Rose.
Fru Tippett: Vår nydelige temamusikk er levert og komponert av Zoë Keating. Og den siste stemmen du hører synge våre siste studiepoeng i hvert show er hiphop-artisten Lizzo.
On Being ble opprettet på American Public Media. Våre finansieringspartnere inkluderer:
John Templeton Foundation. Støtte akademisk forskning og sivil dialog om de dypeste og mest forvirrende spørsmålene menneskeheten står overfor: Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Og hvor skal vi? For å lære mer, besøk templeton.org .
Fetzer Institute, som hjelper til med å bygge det åndelige grunnlaget for en kjærlig verden. Finn dem på fetzer.org .
Kalliopeia Foundation, arbeider for å skape en fremtid der universelle åndelige verdier danner grunnlaget for hvordan vi tar vare på vårt felles hjem.
Humanity United, fremmer menneskeverdet hjemme og rundt om i verden. Finn ut mer på humanityunited.org, en del av Omidyar Group.
Henry Luce Foundation, til støtte for Public Theology Reimagined.
Osprey Foundation - en katalysator for styrkede, sunne og oppfylte liv
Og Lilly Endowment, en Indianapolis-basert, privat familiestiftelse dedikert til grunnleggernes interesser innen religion, samfunnsutvikling og utdanning.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
3 PAST RESPONSES
We need to Be Mindful of the Impact of Travel on Our Planet ♡ It Contributes to climate change and the 6th mass extinction. All Worlds Are Within Us. And there is Always work to do right Here, right Now, where we Are. Starting with Creating a planet of True Equality and Unity. A planet where the children of All species are put First. A planet that has eliminated preventable child mortality, eliminated pollution and wasted resource, eliminated the -isms and generational trauma that plague us. We Need to See and Honor the Spiritual as the Seed of the physical. A Shift in Mindset. #ConsciousProCreation #OneBeing #OnePlanet #United
We need to Be Mindful of the Impact of Travel on Our Planet ♡ It Contributes to climate change and the 6th mass extinction. All Worlds Are Within Us. And there is Always work to do right Here, right Now, where we Are. Starting with Creating a planet of True Equality and Unity. A planet where the children of All species are put First. A planet that has eliminated preventable child mortality, eliminated pollution and wasted resource, eliminated the -isms and generational trauma that plague us. We Need to See and Honor the Spiritual as the Seed of the physical. A Shift in Mindset. #ConsciousProCreation #OneBeing #OnePlanet #United
Pico Iyer is on a Grand Journey indeed! I trust he will find his way Home eventually. I suspect Benedictine hospitality is part of the finding? }:- ❤️