Mat Som Bro Til Jobber Og håp: Grønne Brodyrkere

Mat er en så stor del av livene våre, og gjenspeiler helsen, livsstilen, tiden og verdiene våre. Som så mange av oss, dreier barndomsminnene mine om spesifikke hendelser seg om mat og måltider som deles. Søndagsmiddager med min polske bestemor som tilbereder pierogis og czarnina. Lekkere kremboller spist grådig på Wisconsin State Fair. Rubinrøde tomater og tornete kålrabi plukket fra hagen vår, stekt fersk til kveldens middag. Mat var et bånd av kjærlighet, omsorg og tilknytning til familiene våre og lokalsamfunnet for øvrig.

Men hva om vi tenker nytt om mat i dag? På hvilke nye måter kan mat gi mening og hensikt til våre travle, fragmenterte liv? Og hvordan kan mat gjøre oss hele igjen?

Jeg stilte meg selv disse spørsmålene etter at min eldste sønn, Chris, som har autisme, ble uteksaminert fra universitetet med grader i kjemi og miljøstudier. Chris er en svært dyktig ung mann, men de sosiale utfordringene ved å være i en tradisjonell jobb var svært vanskelige for ham. Etter bare noen måneder som miljøforsker ble han bedt om å si opp til tross for sin beste innsats for å kjempe for seg selv. Han trengte tydeligvis en annen vei å gå for å bruke talentene sine i arbeidslivet.

Da han kom hjem etter å ha mistet jobben, tenkte, drømte og snakket vi. Mens vi hjalp Chris med overgangen hjem igjen, gjorde vi en tankevekkende observasjon: nesten alle hans jevnaldrende med autisme var kronisk arbeidsledige til tross for at de hadde høyere utdanning. Verden vår virket liten og dyster, og Chris' fremtid ganske usikker.

Det var mat som sakte, men sikkert brakte oss tilbake til livet. Delte måltider, matlagingskurs, smaker vi nytet på kjøkkenet. Mat ble vår redning i vanskelige dager med selvransakelse. Og så vurderte vi hvilken plass maten spilte i Chris' liv, og så en vei til fremtiden hans.

Chris hadde alltid elsket mat. Da han gikk på Hope College i Michigan, begynte han og bestevennen hans å besøke bondemarkeder og besøke lokale bønder for å kjøpe råvarer og kjøtt ferskt fra gården. Han elsket vitenskapen bak jordbruk og jordens kjemi. Et sommerpraksisopphold innen økologisk landbruk ved White Violet Center for Eco-Justice i Terre Haute, Indiana, rett etter endt utdanning, skjerpet bare appetitten hans på å bli bonde. Det forble drømmen hans.

Jeg visste da hvor viktig det var for meg å samarbeide med Chris for å hjelpe ham med å oppnå drømmen sin. Jeg hadde ikke mye håp om å få potensielle arbeidsgivere til å endre meningene sine for å hjelpe Chris med å få en jobb. På den annen side så jeg en mulighet til å være entreprenøriell med tanke på den svimlende arbeidsledigheten på 90 prosent som mennesker med autisme står overfor. Hvorfor ikke et sosialt foretak basert på Chris' store lidenskap – å dyrke fersk, lokal mat – og bruke mat til å koble ham og andre med autisme tilbake til arbeidslivet?

Den gnisten av en idé førte oss til å reise rundt og studere modeller av urbant landbruk rundt om i landet. Growing Power i Milwaukee, en pioner på feltet, var en kilde til ikke bare inspirasjon, men også praktiske landbruksferdigheter for oss. Der så vi ungdom fra indre by involvert i jobbopplæringsprogrammer som lærte bort landbruk, og innså nok en gang kraften mat har til å helbrede, gjøre hele og bygge fellesskap. Vi lærte om Archie's Acres i San Diego, hvor militærveteraner går tilbake til sivilt liv og blir trent til å drive gårdsdrift året rundt. I prosessen oppdaget vi akvaponikk, en svært produktiv metode for å dyrke fisk og grønnsaker sammen i et lukket system. Akvaponikk fascinerte Chris, og jeg innså at det var en perfekt ferdighetsmatch mellom ferdighetene folk med autisme har og oppgavene som trengs for å drive et akvaponikksystem med hell – som overvåking, presisjon og planlegging.

Etter denne forskningen og en periode med omfattende planlegging og formidling, lanserte Chris og jeg vår sosiale bedrift, Green Bridge Growers, i fjor. Nisjen vår er å dyrke ved hjelp av akvaponikk og andre helårsmetoder. I sommer bygde vi et prototypedrivhus i samarbeid med et av partnerbyråene våre, Hannah and Friends, hvor vi nå dyrker og høster ferske grønnsaker og utvikler treningsprotokoller for å lære bort akvaponikk til mennesker med ulike evner.

I hjemstaten Indiana er det viktig med avlinger. Med 90 prosent av maten vi spiser fraktet fra andre stater, er vi glade for å kunne bidra til forsyningen av lokalt dyrket mat i regionen vår. Vi har restauranter, dagligvarebutikker og mattjenester på campus blant kundene våre når vi er i drift, og vi vil også selge direkte til kunder på lokale bondemarkeder og i samvirkelag.

Herfra er neste steg å skalere til kommersielle akvaponiske drivhus. Hvert drivhus Green Bridge Growers bygger skaper fem jobber for unge voksne med autisme og produserer 20 000 kg grønnsaker årlig. For å komme videre har vi en pågående kampanje på Indiegogo hvor videoen vår deler enda mer av historien vår: http://www.igg.me/at/gbg .

Mat har stor kraft og potensial. For oss har den gjort livene våre hele igjen og vært en vei til større inkludering for Chris og andre med autisme. Ja, en plass ved livets bord.