Transkripsjon for Leonard Mlodinow – Tilfeldighet Og valg 
Fru Tippett: Jeg finner også en liten åpning i måten du tenker på dette og måten du skriver om tilfeldigheter. Så her er noe du skrev, og jeg tror disse to tingene hang sammen. Jeg mener, du skriver om din fars – en historie han fortalte deg om hvordan han fikk jobben i bakeriet i Buchenwald, konsentrasjonsleiren. Hans følelse av at dette bare er tilfeldig, men fortell den historien.
Dr. Mlodinow: Å, det var i Fyllekarens vandring.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Og boken handler om tilfeldighet og livet. Og for meg, du vet, da jeg tenkte på å skrive den boken, ble jeg nesten rystet av erkjennelsen av at jeg er, du vet, en tilfeldig effekt av noe veldig vondt. Og jeg håper at for min del er jeg glad for at jeg er her, men jeg er bare her fordi Hitler eller nazistene drepte min fars forrige familie. Og det førte til at jeg er her.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Og det var på en måte veldig vanskelig å innse – hva er meningen med livet mitt når det oppsto fra noe sånt? Og i den historien var han i Buchenwald konsentrasjonsleir, og han hadde stjålet – han stjal et brød fra bakeriet. Og bakeren, jeg antar at det var et visst antall mennesker som hadde tilgang. De stilte dem alle opp og brakte frem karene med våpnene. Og de spurte hvem som stjal brødet? Og faren min sa ingenting. Og så sa de: Greit, vi starter i denne enden av rekken, og vi skyter alle sammen, helt til enten dere er døde eller tyven trer frem. Og så setter han pistolen mot hodet til den første personen. Så faren min trer frem og innrømmet at han stjal brødet. Og han fortalte meg at det ikke var en heroisk handling at – han gjorde det ikke av heltemot, han gjorde det helt sikkert praktisk talt slik at disse karene alle skulle dø, og jeg skulle også dø, ellers ville jeg bare være den eneste. Så han trådte frem. Og i stedet for å drepe ham, oppførte bakeren seg som Gud, og tok ham litt vilkårlig under sine vinger og ga ham en jobb som assistent i bakeriet. Og dermed hadde han en mye bedre jobb etter det, basert på den hendelsen. Og det viser deg bare at selv midt i all denne grusomheten, er det tilfeldigheter, eller jeg vet ikke hva, innfall? Jeg vet ikke om fyren – jeg vet ikke om han var menneskelig og lot noe av sin menneskelighet titte frem, eller om han ville spille som Gud, jeg vet egentlig ikke hva som var personens motiv, men det er en av mange ting som skjedde med faren min. Hvis det hadde skjedd annerledes, ville ikke jeg vært her, og barna mine ville ikke vært her. Og alt ville vært annerledes i, du vet, den avstamningen.
Fru Tippett: Du vet, en av de tingene som er så fascinerende er hvordan kvantefysikk har presentert et bilde av verden som er så mye mer av virkeligheten, måten ting fungerer på – som er så mye mindre ordnet, mer – det er kaos, det er tilfeldighet, og det var ikke der for Newton eller engang for Einstein, eller de ville ikke – du vet, Einstein ville ikke at disse tingene skulle være der. Og, du vet, en av tingene du sier er at alt som er mulig til slutt vil skje. [Ler]. Bare vent lenge nok, så vil merkelige ting skje. Men likevel, det er en orden i det.
Dr. Mlodinow: Fungerer ikke livet ditt sånn? [Ler].
Fru Tippett: Ja. [Ler]. Men her er åpningen jeg – her er åpningen jeg føler du gir. Her er noe annet du skrev. «Omrisset av livene våre, som stearinlysets flamme, blir kontinuerlig lokket i nye retninger av en rekke tilfeldige hendelser som, sammen med våre reaksjoner på dem, bestemmer vår skjebne.» Du vet, du sier at vi er drevet til å se mønstre og skape mønstre der mønstrene ikke er der, men i bunn og grunn er det så mye tilfeldighet. Men du – det virker for meg som om du også presenterer reaksjonene våre som viktige. Det er tilfeldighet, og så snakker du om det, selv om det er sant, du vet, antall slag, antall sjanser som tas, antall muligheter som gripes utgjør en forskjell. Det forandrer ting. Kan du forklare det med vitenskapelige termer?
Dr. Mlodinow: [Ler]. Ja, jeg tenkte på Brownsk bevegelse, så det sier alt.
Fru Tippett: [Ler].
Dr. Mlodinow: Nei, jeg bare tuller [ler]. Den – så «The Drunkard's Walk», som er tittelen på den boken, kalles noen ganger «The Random Walk», og den kommer fra en taggete bane som partikler i Brownsk bevegelse ser ut til å ta uten noen åpenbar grunn. I Brownsk bevegelse ser folk på – dette på 1800-tallet, de la merke til at små korn av pollenbiter ville vibrere rundt uten noen åpenbar grunn i væske. Og de trodde først at det kanskje var en livskraft, fordi det ikke var noen kraft på den. Kanskje det var det som vibrerte, fordi det er pollen. Men de fant til slutt ut, og Einstein er faktisk den som forklarte det, at denne vibreringen kommer fra molekylenes påvirkning på pollenet, som skyver det hit og dit. Og jeg så en parallell med livene våre, for når du ser på livet ditt, hvis du måtte sette deg ned og tenke over, og jeg snakker om detaljene, ikke bare overskriftene, hvis du tenker på alle detaljene om hva som skjedde med deg, vil du oppdage at det var en tid hvor du tok den ekstra koppen kaffe, hvor du ikke ville ha møtt Person A hvis du ikke hadde gjort det.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Eller du innser sannsynligvis ikke at hvis du ikke hadde gjort dette, ville du ha havnet i en bilulykke, men du gjorde det ikke, fordi du var litt senere enn fyren – den fulle fyren traff noen andre eller hva som helst. Når jeg ser tilbake på livet mitt, eller jeg så på livet til visse kjendiser, kunne jeg finne så mange slike tilfeller. Og jeg hadde det gøy med å spore noen av dem. Hvordan små ting utgjør en stor forskjell, og – men de små tingene som skjer med deg, annet enn om det er noe tilfeldig som å bli påkjørt av en bil, men på andre måter, de små tingene som – det de egentlig gjør er at de skaper muligheter for deg. Eller de skaper utfordringer. Og livets gang avhenger av hvordan du reagerer på de mulighetene og utfordringene som tilfeldigheten presenterer for deg. Så det var det jeg mente med det. At hvis du er våken og følger med, vil du oppdage at ting skjer. De kan virke bra, de kan virke dårlige i starten, du vet ikke engang. Eller du tar feil om det er bra eller dårlig. Men med tiden blir det klart om tingen var bra eller dårlig, men det viktigste er hvordan du reagerte på det.
Fru Tippett: Og hvordan er det akseptabelt for deg som fysiker på en måte som gjør at ideen om fri vilje er mindre overbevisende? Jeg prøver bare å finne ut hva forskjellen er.
Dr. Mlodinow: Vel, hvis jeg skulle beskrive hvert atom hos deg, ville det ikke være denne tilfeldigheten. Jeg mener, det er fortsatt kvantetilfeldighet, som jeg ikke – jeg tror bare som en avledningsmanøver her, men tilfeldighet er egentlig et kontekstavhengig begrep. Så tenk deg at du kaster en mynt. Det er en av de arketypiske tilfeldige hendelsene i kulturen vår. Vi kaster alltid en mynt. Og det blir, hvis det er en rettferdig mynt, 50/50. Men faktisk, hvis du kontrollerer veldig nøye hvordan du legger mynten på tommelen, og hvordan du kaster den, og hvor den kommer til å lande, kan du – det er egentlig ikke tilfeldig. Det blir kron hver gang, eller mynt hver gang. Så om det er – myntkastet er tilfeldig eller ikke, avhenger egentlig av hva du vet og hvor mye kontroll du har. Så det jeg sier om livet er at du ikke vet mye, selv om du tror du vet det [ler], og du har ikke mye kontroll, selv om du er en kontrollfreak. Så mye som skjer med deg i den forstand er tilfeldig, og det samme gjelder din reaksjon på det. Ja, kanskje en guddommelig person som visste hva tilstanden til alle atomene i kroppen din var, kunne fortelle hvordan du kommer til å reagere, men siden ingen av oss er det, spiller det virkelig noen rolle, og du har et valg. Og det bestemmer livet ditt.
Fru Tippett: Greit.
Dr. Mlodinow: Det høres kanskje ikke ut som du er særlig fornøyd.
Fru Tippett: Nei, nei. Jeg bare lurer, jeg mener...
Dr. Mlodinow: Hmm, enda et svar fra en forsker, ha. [Ler].
Fru Tippett: [Ler] Vel, jeg føler at dette kan ta noen timer, men jeg mener, jeg hører, jeg mener, ordene ...
Dr. Mlodinow: Så, stemmekvaliteten din forteller mye, ikke sant? [Ler]
Fru Tippett: [Ler] Ja, det gjør det. Det gjør det. Jeg lurer bare på om det er en ordforrådsgreie her. Skjønner du hva jeg mener? For eksempel fungerer ikke begrepet fri vilje for vitenskapen, men jeg mener, du brukte ordvalget, og jeg antar at det ville vært gjenstand for en viss debatt, men jeg føler at det er en måte du sier på at det vi gjør betyr noe. Selv om du kanskje sier det, og beskriver det, og ser det på en helt annen måte enn menneskeheten har sagt den slags ting frem til nå. Med tanke på hva vi vet nå om universet. Er det rettferdig?
Dr. Mlodinow: Ja. Jeg synes absolutt at mine avgjørelser betyr noe.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Dr. Mlodinow: Nå er det mer et filosofisk spørsmål, antar jeg, om jeg var forutbestemt til å ta den avgjørelsen.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: I mitt liv er ikke det spørsmålet noe å tenke på til tider, men den effektive teorien er at ja, hvis jeg går av bygningen, kommer jeg til å falle av taket, og vonde ting vil skje. Og jeg vet ikke om jeg var forutbestemt til å bestemme meg for ikke å gå av eller ikke, men jeg tar avgjørelsen som om jeg har et valg.
Fru Tippett: Mm-hmm.
Dr. Mlodinow: Og jeg tror du må leve livet ditt på den måten. Og ingen – enten du kan argumentere for at det teoretisk sett finnes et valg eller ikke, ingen vet nok til å fortelle deg hvilket valg du kommer til å ta.
Fru Tippett: Riktig. Riktig.
Dr. Mlodinow: Ikke engang deg selv, tror jeg.
[Musikk: «Halcyon» av Jon Hopkins]
Fru Tippett: Jeg er Krista Tippett, og dette er On Being . I dag: fysiker og forfatter Leonard Mlodinow.
Fru Tippett: Det er en måte fysikken peker på, og det du peker på i bøkene dine og videre – det subliminale, måten underbevisstheten vår påvirker oss på måter vi ikke er klar over, og tilfeldigheter. Jeg mener, du – det er en måte det å påpeke hvor lite kontroll vi faktisk har over så mye av det som skjer med oss, er en sannhet som de spirituelle tradisjonene har videreført i tid. Og den filosofien har visst om lenge. Jeg føler også at det er – måten du tar det inn på, til og med vitenskapen bak det, som er en reell kraft i den kunnskapen. Endrer det måten du beveger deg gjennom hverdagen din på, vel vitende om din mangel på kontroll? Jeg mener, hvordan – hvordan jobber du med det som menneske?
Dr. Mlodinow: Vel, det forandrer seg absolutt. Jeg mener absolutt ikke at det ubevisste ikke er deg, og at det er noen andre [ler] som trekker i trådene.
Fru Tippett: Ja, ja.
Dr. Mlodinow: Men det vi ikke innser er hvor mye av følelsene, handlingene og overbevisningene våre som kommer fra det ubevisste sinnet vårt. Og jeg tror at når vi øker bevisstheten vår om det ubevisste, kjenner du deg selv bedre, og det å kjenne deg selv bedre, tror jeg, er en god ting. Du forstår hvordan du kommer til å reagere, og du forstår hvorfor du gjorde ting. Og du har bare mer forståelse for deg selv. Så det hjelper deg ikke bare å ta bedre beslutninger, økonomisk, men det hjelper deg å ta bedre beslutninger, jeg tror åndelig, fordi du på en måte har mer toleranse for deg selv, så vel som mer forståelse.
Fru Tippett: Og du skriver interessant og veldig gripende om moren din også i denne forbindelse? Jeg mener, du snakker om hvordan de ekstremt forferdelige opplevelsene hun hadde med å miste alle hun elsket, gjorde at hun fullstendig måtte gi slipp på illusjonen av kontroll som de fleste av oss går rundt med, du vet, en slags følelse av kontroll. Men du snakker om hvordan, du vet, en av tingene du sier om henne er at aktuelle hendelser ikke går inn på henne. Ikke sant?
Dr. Mlodinow: Ja. Men hun har sin egen kontekst for alt. Det var en stor ting jeg la merke til da jeg vokste opp, for eksempel pleide vi å snakke sammen hver torsdag da jeg gikk på masterstudiet. Hver torsdag kveld ringte jeg henne. Og så en torsdag ringer jeg henne ikke, så hun ringer og snakker med romkameraten min. Og romkameraten min sa: Å, Len er ute. Og moren min, ok, fint, ok. Moren min ringer tilbake om en halvtime. Hvor er Len? Len er ute. Og hun begynner bare å ringe tilbake. Er han fortsatt ute? Hvordan kan han fortsatt være ute? Noe har skjedd.
Fru Tippett: Riktig. Riktig.
Dr. Mlodinow: Hvorfor forteller du meg ikke hva som skjedde? Og grunnen til at hun så det på den måten tror jeg hadde å gjøre med at hun plutselig fikk alt tatt fra seg. Vennene hennes ble drept. Foreldrene hennes, søsknene hennes døde, og hun hadde – det var hennes – en del av konteksten, og fra da av tenkte hun på muligheter når hun så noe skje, som du og jeg ikke ville tenke på.
Fru Tippett: Riktig, riktig.
Dr. Mlodinow: Og det er i hennes ubevissthet. Hun ville ikke tenke på den måten, men det var – for henne var det veldig virkelig. Jeg husker at jeg sa til henne, mamma, du burde gå til en psykolog eller en psykiater, fordi du har denne rare måten å tolke alt på. Og du er alltid redd. Og hun trodde hun var normal. Hun sa, nei, det er sprøtt. Jeg er bare – jeg er normal. Jeg sa, tror du ikke at Holocaust-opplevelsene dine påvirker deg? Nei. Nei, jeg har kommet over det. Og så ringer jeg henne ikke, og hun tror jeg er død, så...
Fru Tippett: Riktig. På en måte var reaksjonene hennes rasjonelle, gitt konteksten hun reagerte i.
Dr. Mlodinow: Ja, og vi har alle vår kontekst, så...
Fru Tippett: Det gjør reaksjonene våre rasjonelle, ja.
Dr. Mlodinow: ...vi alle tilnærmer oss verden – vi tror alle at vi er rasjonelle, vi har alle vår fortid som vi, du vet, kanskje noen av oss prøver å komme forbi eller ikke, men dette farger måten vi tolker alt som skjer rundt oss på. Så det er – for meg var det en veldig interessant leksjon.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Å lære at virkeligheten jeg ser er partisk, og at den er partisk av hvordan jeg vokste opp og hva som enn har skjedd med meg.
Fru Tippett: Så du nevnte dialogen med Deepak Chopra, og jeg tok en titt på den, og jeg antar at jeg kanskje bare vil spørre deg om det kom noe ut av det som påvirket tankegangen din – inviterte det deg til å formulere noen ting, kanskje, som du ikke helt hadde formulert på den måten før?
Dr. Mlodinow: Å, absolutt. Det fokuserte meg på rent åndelige spørsmål i den tiden vi skrev boken. Og jeg må si at han er en fanatiker. Jeg mener, han er så lidenskapelig opptatt av sin tro at vi tok en bokturné etter at boken kom ut. Vi var sammen i seks uker. Og han sluttet ikke å prøve å omvende meg i drosjer [ler], Grand Central Station, og du vet, han omvendte meg på noen måter. Jeg hadde meditert før jeg møtte ham, men gjennom å kjenne ham lærte han meg virkelig hvordan jeg skulle meditere, og det virket virkelig som en flott ting i livet mitt. Og vi satt på et fly og mediterte sammen, vi satt på Penn Station i New York og mediterte. Og samtidig kranglet vi om fysikk, så det det gjorde var at det virkelig fokuserte meg på åndelige spørsmål i den tiden, og det fikk meg til å tenke på spørsmål som jeg ofte, i vitenskapen, ikke stoppet opp og tok meg tid til å tenke på. Så for meg som person var det bra. Og da jeg skrev boken, tror jeg jeg brukte mye tid på å prøve å kritisere måten han brukte vitenskap på. Men jeg brukte også tid på å uttrykke at vitenskap kan være åndelig, og at den ikke trenger å være det – egentlig var tittelen «War of the Worldviews» en veldig dårlig tittel ...
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: ...at det ikke trenger å være en krig. Og vi angret begge på tittelen etterpå. Men, så jeg tror det var en god opplevelse.
Fru Tippett: Når du sier at vitenskap kan være åndelig, hva betyr den setningen for deg? Altså, del opp det – åpne opp for meg.
Dr. Mlodinow: Vel, det betyr at vi kan tenke på hvem vi er som mennesker. Vi kan verdsette den emosjonelle delen av livet. Vi kan verdsette det å se innover på hvem vi er, hvordan vi passer inn i samfunnet vårt og også i universet som helhet. Og jeg tror at det å kjenne til vitenskap bare bidrar til det. For meg ville det vært veldig vanskelig og på en måte tomt å prøve å finne ut av min plass i verden uten vitenskap. For meg er måten jeg ser på meg selv som et naturfenomen en trøst til tider. Det er absolutt en trøst i tider med sorg og død. Og det er også, du vet, inspirasjon til tider at atomer i meg som samhandler basert på disse enkle lovene, og så slenger du inn zillioner av dem, og de vibrerer rundt sammen og samhandler med hverandre, skaper tankene mine. Det er fantastisk. Og, du vet, bare noen som har studert vitenskap kan virkelig sette pris på hvor fantastisk og hvor fantastisk det er. Og det betyr hvor fantastisk jeg er, noe som alltid er bra å innse.
Fru Tippett: [Ler]. Du hadde en spennende setning i – i dialogen med Deepak Chopra. Du skrev «Tro kan også være en arbeidshypotese.» Husker du det?
Dr. Mlodinow: Det gjør jeg. Jeg prøver å huske hva konteksten var nå.
Fru Tippett: Vel, konteksten var at du liksom avsluttet, og du snakket om hvordan du på en måte hadde argumentert mot denne påstanden, eller en bestemt trospåstand. Men du beskrev en venn, noen jeg tror du respekterte, som snakket om hva hennes tro, hennes overbevisning, du vet, hva – den positive funksjonen den tjente i livet hennes. Jeg følte at du sa at dette er en måte du som fysiker kan ramme inn forestillingen om tro som noe du legger på bordet. Den troen kan også være en arbeidshypotese.
Dr. Mlodinow: Riktig, så en arbeidshypotese er noe du – som kanskje eller kanskje ikke til slutt viser seg å være sant, men som er nyttig for deg på det tidspunktet, og det er like greit å være sant.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Og det som slo meg med den personen ved middagen var at hun var en jeg virkelig respekterte, og respekterte som veldig rasjonell, og til og med vitenskapelig. Og så ble jeg overrasket da hun snakket om å tro på Gud og sjelen og denne åndelige delen av religionen som virker utenfor vitenskapen. Og så, som hun fortalte meg, hvordan det hjalp henne i livet, og jeg tror også hun tok opp en historie om en person i Holocaust som sto overfor døden, og hvordan menneskene blant menneskene som sto overfor døden, de som hadde tro, klarte seg bedre.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Og så innså jeg at religion kan være en arbeidshypotese, så enten jeg til slutt tror at det er sant eller ikke, innser jeg at hvis folk føler at det er sant, så kan det være en god ting å tro på. Og du vet, relatert til det, hadde jeg også en åpenbaring – jeg burde ikke bruke ordet åpenbaring [ler] men en innsikt ...
Fru Tippett: [Ler] Et mirakel?
Dr. Mlodinow: Nei, nei, jeg fikk ingen åpenbaring, takk. Jeg fikk en innsikt i at jeg også har oppfatninger som ikke er vitenskapelig baserte, og jeg tror på dem. Og jeg kan ikke la være å tro på dem. Og de er fullstendig irrasjonelle, og jeg innrømmer at jeg har det, og det hjelper meg også å forstå andres tenkning.
Fru Tippett: Du sa også til meg helt i begynnelsen at jødedommen var viktig for deg. Det, jeg vet ikke om du mente jødisk identitet, jødisk tradisjon, ritualer.
Dr. Mlodinow: Ja, alt det der.
Fru Tippett: Ja.
Dr. Mlodinow: Verdiene, vektleggingen av utdanning, kulturen, historien, og jeg tror ikke jeg vil snakke for alle, men for meg hjelper det å ha tusenvis av år med historie og vite noe om den meg å vite – forstå min plass og hvem jeg er.
Fru Tippett: Så, mitt siste spørsmål, jeg vil stille deg et spørsmål som du beskriver at du stilte Richard Feynman. Og det var hvem du er som person, og hvordan har det å være vitenskapsmann påvirket karakteren din?
Dr. Mlodinow: Å, wow, ja, jeg husker det.
Fru Tippett: Ja? Din tur. [Ler].
Dr. Mlodinow: [Ler]. Jeg husker ikke det nøyaktige svaret hans ...
Fru Tippett: Nei, nei, ditt svar. Jeg vil ikke vite hva...
Dr. Mlodinow: Å, mitt svar.
Fru Tippett: Ditt svar.
Dr. Mlodinow: Ja, fordi han spurte meg. Jeg skulle til å si, han spurte meg om det. Jeg tror ikke – svarte jeg på det i boken? For jeg husker at jeg ikke svarte ham med en gang.
Fru Tippett: Nei, nei, jeg tror du stilte ham spørsmålet ...
Dr. Mlodinow: Og han sa at jeg skulle svare på spørsmålet.
Fru Tippett: Å, greit. Så nå kommer jeg tilbake ...
Dr. Mlodinow: Typisk for — mitt svar...
Fru Tippett: Jeg kanaliserer Richard Feynman her i 2014...
Dr. Mlodinow: Kanaliseringen av Richard Feynman til meg.
Fru Tippett: ...hvem er du som person, og hvordan har det å være vitenskapsmann påvirket karakteren din?
Dr. Mlodinow: Jeg tror jeg er en person som tror på lidenskap, og at vi har en begrenset tid her, og at vi alle bør prøve å gjøre det beste ut av den. Og gjøre det beste for oss selv uten å skade andre mennesker. Og at det er bra, til tross for at man har en åndelig side, å forstå rasjonelt alt som skjer rundt seg, både i samspillet mellom mennesker og universets struktur og utvikling. At jeg tror at det å ha vitenskapelig kunnskap om hvor universet kom fra og hvem mennesker er bare hjelper deg å sette pris på hvem du er og hvem vi er som mennesker og hvordan vi bør handle.
[Musikk: «Hope Valley Hill» av Helios]
Fru Tippett: Leonard Mlodinow er fysiker og forfatter av flere bøker, inkludert The Drunkard's Walk: How Randomness Rules Our Lives og Feynman's Rainbow: A Search for Beauty in Physics and in Life .
Du kan lytte igjen eller dele dette programmet med Leonard Mlodinow på onbeing.org. Vi er også glade for å kunne kunngjøre at det nå finnes en On Being -app – finn den i iTunes Store, last den ned gratis, og få hver ukes episode så snart den er ute.
Vi skal forbedre og utvide appen vår i løpet av det kommende året, og vi tar gjerne imot tilbakemeldinger og forslag. Du kan alltid følge med på alt vi gjør gjennom vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post. Bare klikk på nyhetsbrevlenken på en hvilken som helst side på onbeing.org.
[ Musikk: «Hollisday» av Shawn Lees Ping Orchestra ]
Fru Tippett: On Being har Trent Gilliss, Chris Heagle, Lily Percy, Mariah Helgeson, Chris Jones og Joshua Rae med.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION
3 PAST RESPONSES
What Dr. Mlodinow says 'random' is what Carl Jung and many others said 'synchronicity'. The difference is that latter attaches meaningfulness to seemingly unrelated events. Physics considers 4 main fields: gravitational, electromagnetic, weak and strong nuclear forces and all large bodies follow them and therefore everything is deterministic. When Heisenberg introduced uncertainty at atomic and quantum level the world became probabilistic and Schrodinger made it set of potentials. Philosophies and spirituality believe in many more fields than the above mentioned, such as cosmic, morphic etc. Causal became acausal, temporal became non-temporal and spatial became non-spatial!. When one believes in destiny and inevitable, deterministic world, the question of 'free will' does not arise. Our choices are not all conscious but many are unconscious but still just because we choose we call it 'free will'. Christof Koch says that wherever there is processing of information, even by any hardware let alone human brain, it is consciousness and therefore in case of humans unconscious becomes conscious as brain processes at least some information. Dr. says that if we know behavior of each atom and have control over it then everything will become deterministic until then it is considered random. As everything is not knowable and controllable, events seem mysterious, miraculous, acts of God and unexplained.
[Hide Full Comment]This is one of the best interviews I have read. Congrats ON BEING.
I enjoyed it, too, despite it's length. I've ordered 'The Drunkard's Walk' from my local library and am looking forward to reading it. The best part of it, for me, is that science and spirituality (religion) don't HAVE to be at odds. They can complement each other.
Wow, this is such a great article. My favorite part - "...we all approach the world — we all think we're rational, we all have our past history that we're, you know, maybe some of us are trying to get past or not, but this colors the way we interpret everything that happens around us. So, it's — to me, it was a very interesting lesson."
Thank you.