Annie Dillard: På å Se

Da jeg var seks eller syv år gammel, vokste opp i Pittsburgh, pleide jeg det ta en verdifull krone av min egen og gjem den for noen andre å finne. Det var en merkelig tvang; Dessverre har jeg aldri blitt grepet av det siden. Av en eller annen grunn "gjemte" jeg alltid kronen langs den samme fortauet oppover gaten. Jeg ville vugge den ved røttene til en platan, for eksempel, eller i et hull etterlatt av et stykke av fortauet. Så tok jeg et stykke kritt, og begynte i hver ende av blokken og tegnet store piler som førte opp til pennyen fra begge retninger. Etter at jeg lærte å skrive, merket jeg pilene: OVERRASKELSE FREMOVER eller PENGER PÅ DENNE MÅTEN. Jeg ble veldig spent, under all denne pil-tegningen, ved tanken på den første heldige forbipasserende som på denne måten, uansett fortjeneste, ville motta en gratis gave fra universet. Men jeg har aldri lurt. Jeg ville gå rett hjem og ikke tenke mer over saken, før jeg noen måneder senere igjen ville bli grepet av impulsen til å gjemme enda en krone.

Det er fortsatt den første uken i januar, og jeg har gode planer. Jeg har tenkt på å se. Det er mange ting å se, upakkede gaver og gratis overraskelser. Verden er ganske studd og strødd med pennies kastet bredside fra en sjenerøs hånd. Men - og dette er poenget - hvem lar seg begeistre av en krone? Hvis du følger én pil, hvis du huker deg ubevegelig på en bredd for å se en skjelvende krusning på vannet og blir belønnet av synet av en bisamrotteunge som padler fra hulen sin, vil du da telle det synet som bare en flis av kobber og gå din grusomme vei? Det er virkelig stor fattigdom når en mann er så underernært og trøtt at han ikke vil bøye seg for å hente en krone. Men hvis du dyrker en sunn fattigdom og enkelhet, slik at det å finne en krone bokstavelig talt vil gjøre dagen din, så, siden verden faktisk er plantet i pennies, har du med din fattigdom kjøpt en levetid på dager. Så enkelt er det. Det du ser er det du får.

…I en uke i september i fjor spiste migrerende rødvinget svarttrost tungt nede ved bekken på baksiden av huset. En dag gikk jeg ut for å undersøke racketen; Jeg gikk opp til et tre, en Osage-appelsin, og hundre fugler fløy bort. De materialiserte seg rett og slett ut av treet. Jeg så et tre, så en visp av farge, så et tre igjen. Jeg gikk nærmere og ytterligere hundre svarttrost tok flukt. Ikke en gren, ikke en kvist rikket: fuglene var tilsynelatende vektløse så vel som usynlige. Eller, det var som om bladene til Osage-appelsinen var blitt befridd fra en trolldom i form av rødvinget svarttrost; de fløy fra treet, fanget mitt øye på himmelen og forsvant. […] Disse opptredenene setter seg i halsen min; de er gratisgavene, de lyse kobberne ved røttene til trærne.

Det hele handler om å holde øynene åpne.

[...]

Hemmeligheten ved å se er altså den store perlen. Hvis jeg trodde han kunne lære meg å finne den og beholde den for alltid, ville jeg vaklet barbeint over hundre ørkener etter en galning i det hele tatt. Men selv om perlen kan bli funnet, er den kanskje ikke søkt. Belysningslitteraturen avslører dette fremfor alt: selv om det kommer til de som venter på det, er det alltid, selv for de mest øvede og dyktige, en gave og en total overraskelse. Jeg kommer tilbake fra en tur og vet hvor hjorten hekker i marka ved bekken og den timen laurbæren blomstrer. Jeg kommer tilbake fra den samme turen en dag senere uten å vite hva jeg heter. Litaniene nynner i ørene mine; tungen min klaffer i munnen min Ailinon, alleluia! Jeg kan ikke forårsake lys; det meste jeg kan gjøre er å prøve å sette meg selv i banen for dens stråle. Det er mulig, i det store rommet, å seile på solvind. Lys, enten det er partikkel eller bølge, har kraft: du rigger et gigantisk seil og går. Hemmeligheten ved å se er å seile på solvind. Finpusse og spre ånden din til du selv er et seil, slipt, gjennomskinnelig, bredside til det minste drag. Da legen hennes tok av bandasjene hennes og førte henne inn i hagen, så jenta som ikke lenger var blind «treet med lysene i». Det var etter dette treet jeg lette gjennom sommerens ferskenhager, i høstens skoger og vinter og vår i årevis. Så en dag gikk jeg langs Tinker Creek og tenkte på ingenting i det hele tatt, og jeg så treet med lysene i det. Jeg så bakgården sedertre der de sørgende duene hviler ladet og forvandlet, hver celle summet av flammer. Jeg sto på gresset med lysene i det, gress som var helt ild, helt fokusert og helt drømt. Det var mindre som å se enn å bli sett for første gang, slått andpusten av et kraftig blikk. Brannflommen avtok, men jeg bruker fortsatt kreftene. Gradvis slukket lysene i sedertren, fargene døde, cellene uflammet og forsvant. Jeg ringte fortsatt. Jeg hadde vært en bjelle hele livet, og visste det aldri før i det øyeblikket jeg ble løftet og slått. Siden har jeg bare svært sjelden sett treet med lysene i. Synet kommer og går, for det meste går, men jeg lever for det, for øyeblikket når fjellene åpner seg og et nytt lys bruser i bølgedal gjennom sprekkene, og fjellene smeller.

-- Annie Dillard, fra "Pilgrim at Tinker Creek"