Fru Tippett: Når du er redd og prøver å holde det i sjakk.
Mr. Sanford: … og så trekke seg ut av det, det fratar virkelig meg friheten. Og det er en flott kortsiktig strategi. Det var det jeg gjorde da jeg var 13. Jeg trakk meg ut av kroppen min for å få den, men det er en kortsiktig strategi. Og mye av prosessen i livet mitt er som å legemliggjøre igjen og la – og omgi det som skjer, slik at jeg kan være en del av verden.
[Musikk]
Fru Tippett: Last ned hele mitt uredigerte intervju med Matthew Sanford på onbeing.org. Du kan også se en video av samtalen vår i studio. Og du kan oppleve noen av Matthew Sanfords adaptive yogastillinger selv. Vi har lagt ut et klipp fra DVD-en hans «Beyond Disability» på nettstedet vårt. Finn lenker til det og mye mer. Igjen, på onbeing.org.
Senere kommer mer om Matthew Sanfords intrikate erfaring med forbindelsen mellom sinn og kropp; og koblingen mellom kroppene våre og medfølelse.
Jeg er Krista Tippett. Dette programmet kommer til deg fra APM, American Public Media.
[Kunngjøringer]
Fru Tippett: Jeg er Krista Tippett, og dette er «On Being ». I dag, «Kroppens nåde», med yogalærer Matthew Sanford.
Han har beskrevet sin læringsprosess for å bli fysisk hel. I 1978 ble han lammet fra brystet og ned i en bilulykke som drepte faren og søsteren hans. Han har skrevet en bok som heter * Waking: A Memoir of Trauma and Transcendence* . Den er også en refleksjon over dypere lærdommer Matthew Sanfords liv har for vår større kultur. Her er en annen passasje han leste for meg:
Mr. Sanford: (leser) Når jeg våkner til redselen av traumatisk induserte kroppsminner, blir jeg tvunget til å føle døden – ikke slutten på livet mitt, men døden av livet mitt som en vandrende person.
… I prinsippet er min erfaring ikke så uvanlig, bare mer ekstrem. … Hvis vi kan se døden som mer enn svart og hvitt, som mer enn av og på, finnes det mange versjoner av realisert død bortsett fra fysisk død. Døden til en kjær setter så mye i bevegelse.
… Så er det også de stille dødsfallene. Hva med den dagen du innså at du ikke kom til å bli astronaut eller dronningen av Saba? Føl den stille avstanden mellom deg selv og hvordan du følte deg som barn, mellom deg selv og de følelsene av undring, prakt og tillit. Føl din modne hengivenhet for den du en gang var, og ditt nåværende behov for å beskytte uskyld uansett hvor du måtte finne den. Stillheten som omgir tapet av uskyld er en svært alvorlig død, og likevel er den nødvendig for starten på modenhet.
Hva med den dagen vi begynte å jobbe, ikke for oss selv, men heller med et håp om at barna våre kunne få et bedre liv? Eller den dagen vi innså at voksenlivet i det store og hele er dypt repetitivt? Når livene våre ruller inn i det vanlige, når idealene våre spruter og forsvinner, når vi vasker opp etter enda et måltid, integrerer vi døden, en liten del av oss dør, slik at en annen del kan leve.
[Musikk]
Fru Tippett: Vet du, jeg vil snakke om måten du har levd med det som skjedde med deg. Jeg tror kulturen vår har en tendens til å like helter, den har en tendens til å ha uttrykk som «å slå oddsen» og «å erobre» og «å være seirende». Og jeg er sikker på at du ikke ville ønske å forringe eksemplet til noen som Christopher Reeve, men, vet du, det var et eksempel på noen for hvem, eh, helbredelse bare ville være å snu …
Herr Sanford: Overvinne.
Fru Tippett: … reverserer det som hadde skjedd med ham.
Mr. Sanford: Mm-hmm. Og det ville være et perfekt eksempel på en helbredende historie. Og jeg tror det er en veldig gjennomgripende historie i kulturen vår.
Fru Tippett: Ja.
Mr. Sanford: Og når det gjelder helbredelse, når det gjelder en hel haug, når det gjelder aldring, beundrer vi den 80 år gamle fyren som løper maraton.
Fru Tippett: Ja.
Herr Sanford: Vi vil se beviset på at sinnet kan overvinne materien, fordi det er kroppen som ender opp med å slå seg av. Og tro meg, jeg forsto ikke dette med en gang. Jeg mener, jeg brakk beinet mens jeg gjorde yoga, vet du? Jeg er …
Fru Tippett: Fordi du prøvde å være heroisk. Ikke sant.
Mr. Sanford: Å, jeg var – plutselig ville jeg gjøre poseringene og liksom vise hvor mye jeg kunne gjøre og, slå, og …
Fru Tippett: Trekke det til det ytterste.
Mr. Sanford: Og jeg måtte dessverre ikke, du vet, jeg er ikke det skarpeste verktøyet i skuret. Jeg måtte knekke et bein igjen før jeg lærte ikkevold.
Fru Tippett: Du mener ikkevold mot kroppen din?
Mr. Sanford: Til kroppen min. Men du trenger all slags styrke. Du må også kunne – og det blir overbrukt. Og jeg forstår nå, akkurat nå, etter 15 år med yoga, dette ordet dypere og dypere, og det er «overgivelse». Og det kommer av å være mer til stede, å overgi seg til verden, å føle mer. Men jeg mener ikke intellektuelt. Jeg mener bokstavelig talt å ha kroppen din som om du blir klemt som sønnen min. Den har den liksom «ah»-følelsen. Det er veldig sterkt. Men hjertet ditt føles sårbart når du lar deg selv være i verden slik. Det er derfor vi unngår det. Du vet, den typen styrke jeg snakker om som har veiledet mye av min utforskning, får deg til å føle deg så sårbar og får deg til å føle deg mer.
Fru Tippett: I historien din var det tider da du – for eksempel, et trinn i din forståelse av dette og din kamp med det var å bestemme deg for at du fortsatt hadde bruk for den øvre halvdelen av kroppen din, og at du ville gjøre den så sterk som mulig, og du ville leve i den delen av kroppen din og liksom erklære resten av den for borte.
Herr Sanford: Det er slik jeg ble ledet til å tro, etter min mening.
Fru Tippett: Riktig. Og følte du deg faktisk mer usårbar da du kom med en slik erklæring?
Mr. Sanford: Eh, du vet, følte jeg meg uovervinnelig? Nei. Men den ideen om å være egenrådig og kunne angripe ethvert problem med mye viljestyrke …
Fru Tippett: Ja.
Herr Sanford: … det får deg til å føle en slags kontroll over verden …
Fru Tippett: Ja.
Herr Sanford: … det kan få deg til å føle deg mindre sårbar. Men jeg vet også at det utenkelige er mulig. Du kan ha så mye kontroll du vil, men verden er så stor. Livet gjør sitt for oss på et visst nivå.
Fru Tippett: Vet du hva som er så interessant? Uttrykket – jeg synes alt språket rundt noe sånt som en forbindelse mellom sinn og kropp er litt ladet, akkurat som mye av språket rundt religion og spiritualitet kan høres New Age-aktig ut. Og jeg mener, du hadde erfaring med leger der du drev med yoga, og de tenkte på deg som New Age-aktig. Og jeg tror noe av det bare er et språkproblem. Men det du påpeker er at mye av vår – kulturens glorifisering av vilje og triumf gjennom besluttsomhet, det er også en form for sinn-kropp, du vet, vi hevder forbindelsen mellom sinn og kropp uten å kalle det det.
Mr. Sanford: Riktig. Det er en form for integrasjon. Dominans over kropper …
Fru Tippett: Riktig.
Herr Sanford: … er det mennesker har gjort i tusenvis av år, enten det er naturen, eller hverandre. At det er – hele poenget mitt er at vi også trenger – det er én ting vi ønsker i verktøybeltet, å bruke viljen når du trenger den. Men jeg tror vi bare er i begynnelsen av å innse at det finnes mange andre måter å integrere med kroppen på. Og faktisk tror jeg at vår menneskelige overlevelse over tid vil avhenge av at vi blir mye mer subtilt bevisste på kropper.
Fru Tippett: Og selv i kropper som ikke fungerer med den perfeksjonen vi streber etter, noe som faktisk er en feilslutning.
Herr Sanford: Som er en av tingene med yoga …
Fru Tippett: Og jeg mener, aldring er også et eksempel på det.
Herr Sanford: Og du vet jo at jeg spesialiserer meg på å tilpasse yoga til mennesker med funksjonsnedsettelser.
Fru Tippett: Riktig.
Mr. Sanford: Og en av mine – det får meg til å elske yoga så mye mer. Yoga kan bevege seg gjennom enhver kropp. Det handler ikke om den perfekte stillingen. Det er ikke det. Det er bokstavelig talt et fenomen som oppstår ved sinnets intensjon og kroppens grenser. Jeg tenkte at da jeg først begynte å undervise i adaptiv yoga, var det det jeg begynte å undervise i først. Jeg tenkte: «Vel …
Fru Tippett: Og hva adaptiv yoga betyr?
Mr. Sanford: Bare å tilpasse yogastillinger og hva enn du kan for å tillate eller ha noen som lever med en ikke like dyktig kropp.
Fru Tippett: For hva enn som er fysisk mulig.
Mr. Sanford: Greit nok, å gjøre hva de kan med yoga, tilpasse det til noen som ikke har et like lett forhold mellom sinn og kropp. Men du ser i timen hva de allerede gjør. De tingene noen av elevene mine allerede gjør bare for å leve hverdagen sin, er i seg selv mirakuløse løsninger på et sinn-kropp-problem. Det er ikke noe sånt som: «Å, gjør det på denne måten. Denne måten er bedre. Denne måten er bedre.» Du bør sørge for at du forstår hvorfor de beveger seg slik de beveger seg, hvilket problem det løser. Og det får deg til å tenke: «Å, herregud, det er så mye oppfinnsomhet i det menneskelige sinn-kropp-forholdet.» Og så prøver du å hjelpe dem med å gjøre det uten så mye viljestyrke.
Fru Tippett: Jeg vil spørre deg om noe du skrev. «Jeg har aldri sett noen virkelig bli mer bevisst på kroppen sin uten også å bli mer medfølende.» Hva handler det om? Hva er det? Hvorfor det?
Herr Sanford: Vel, det er bare sant. Det er en observasjon.
Fru Tippett: Men hvorfor tror du det er sant?
Herr Sanford: Jeg tror det stemmer for mye – jeg tror det er akkurat det – etter min mening, når sinnet skiller seg fra kroppen, blir vi mer selvdestruktive. Vi blir mer destruktive generelt.
Fru Tippett: Hvis vi er mer adskilte fra oss selv, er vi også mer adskilte fra andre?
Herr Sanford: Jeg tror det. Når du er mer i kroppen din, føler du deg mer knyttet til mennesker. Du tenker på viktigheten av annet liv. Og når du er en del av verden, er det mye vanskeligere å ikke føle medfølelse for verden.
(Lyden av yogatime)
Herr Sanford: Greit, så nå, legg deg flatt på matten – er vi forskjøvet her inne? Alle er ok?
Fru Tippett: Vi besøkte et kurs Matthew Sanford underviste i en mandag kveld på Courage Center, et rehabiliteringskompleks for mennesker med alle slags fysiske utfordringer i Golden Valley, Minnesota. Han har også jobbet de siste årene med militærveteraner. I dette kurset hjelper frivillige studentene, hvorav noen er paraplegiske, med å bevege kroppene sine i stillingene Matthew Sanford roper ut fra en matte.
Herr Sanford: (instruerer i klassen) Så nå, alle som – vi prøver å få alle klare. Men hvis du allerede ligger på ryggen, ta armene over hodet. Ta armene over hodet. Strekk ut armene. Strekk ut armene og strekk deg ut gjennom hælene. Bokstavelig talt voks. Bli høyere. Men så vil jeg – at du skal velge et punkt midt på kroppen, som «ligg på ryggen» – der ryggen berører gulvet midt på ryggen. Bokstavelig talt prøve å vokse fra midten av kroppen ut gjennom fingertuppene, ut gjennom hælene.
En av tingene vi gir opp, vet du, når vi har vanskelige forhold mellom kropp og sinn, er at vi gir opp tilstedeværelse, som strekker seg fra fingertuppene og ut gjennom føttene. Og jeg bryr meg ikke engang om du ikke fysisk kan gjøre det, ikke sant? Jeg vil at du skal begynne å se tilstedeværelsen din i kroppen din som om den vokser, som om den er organisk og inkluderer kroppen din. Mm-hmm. Så disse neste par åndedragene, pust med ryggen din, pust …
Fru Tippett: Se video og bilder av Matthew Sanfords adaptive yogatime på onbeing.org. Jeg heter Krista Tippett, og dette er On Being – en samtale om mening, religion, etikk og ideer.
I dag, med Matthew Sanford på «Kroppens nåde».
Fru Tippett: Og jeg må si at jeg sitter her med deg, og kroppen din er veldig levende, og det virker som om den er veldig tilkoblet. Du vet, du sitter i rullestol, men du er livlig. Du har utrolig energi. Og bruker du ordet «funksjonshemming» om deg selv? Tenker du på deg selv som funksjonshemmet? Og hvis du gjør det, hva betyr det?
Herr Sanford: Jeg har en hel haug med tanker om det. Jeg blir lei av at språket må være korrekt.
Fru Tippett: Ja.
Mr. Sanford: Og jeg tror språket er det første steget i å bevege bevisstheten, så jeg tolererer det, vet du? Men når noen forteller meg at jeg ikke kan kalle meg funksjonshemmet eller paraplegisk eller noe, eller hva ordet enn måtte være, har jeg liksom lyst til å se på ham og si: «Vent, det er min erfaring.»
Fru Tippett: Og sannsynligvis – vil ikke at du skal bruke ordet fordi det er ubehagelig for noen andre.
Herr Sanford: For dem.
Fru Tippett: Ja.
Herr Sanford: Vel, det er poenget mitt, skjønner du? Det er som om jeg innser at det er et forsøk på å skape mer bevissthet rundt problemet rundt funksjonshemming. Men jeg synes det bringer for mye moral rundt det, som om det finnes en riktig og en gal ting å si. Og jeg tror at det ikke er bevissthet, det er bare ord.
Fru Tippett: OK.
Mr. Sanford: Greit. Så det er nivået på det. Men ser jeg på meg selv som funksjonshemmet? Jeg må ærlig si at det finnes tider, selv nå, over 27 år senere, hvor jeg ser skyggen min og blir sjokkert. Du vet, jeg ser på den. Den sitter i rullestol og tenker: «Wow, det er sånn jeg ser ut når jeg triller gjennom verden.» Det gjør jeg ikke, men samtidig er jeg definitivt funksjonshemmet.
Men livskraften min er ikke helt bestemt av evnen til å bøye muskler, at det er noe her. Jeg vet ikke hva det er, og jeg bryr meg ikke om hvorvidt det er nevrofysiologisk forklart, men det er en tilstedeværelse her som strømmer gjennom oss som ikke utelukkende er bestemt av om jeg kunne stå opp eller ikke. Og jeg har alltid følt den bølgen. Jeg vet også at den forbindelsen var det som gjorde meg til en så god idrettsutøver som liten. Det er som om du føler et straffekast. Og det kommer fra beina dine, og det kommer fra armene dine, og det kommer fra enhet. All den enheten er fortsatt her, ikke sant? Jeg klarer bare ikke helt å stå opp.
Fru Tippett: Så, du beskriver i boken din at på forskjellige tidspunkter i livet ditt, og gjennom alle operasjonene, og din første skade og andre skader, begynte du så, på et tidspunkt, å innse at helbredelse kunne se ut som noe annet enn å kunne gå igjen. Jeg mener, føler du at du er helbredet?
Herr Sanford: Jeg tror at forholdet mellom kropp og sinn fortsetter å leges, at når jeg praktiserer yoga og følger med og elsker verden, så fortsetter den faktisk å leges. Før jeg begynte med yoga, følte jeg meg virkelig som en svevende overkropp. Og når jeg snakket her med deg, snakket jeg mer bare med overkroppen. Du kan fortsatt se det. Og mange har …
Fru Tippett: Ja, men du – jeg føler at du snakker med hele kroppen.
Mr. Sanford: Hele greia. Det beveger seg gjennom hele greia. Og den tilstedeværelsen var ikke realisert i meg før jeg begynte med yoga.
Fru Tippett: Og du sier at den tilstedeværelsen handler om at sinnet ditt er koblet til det fysiske …
Herr Sanford: Og som om jeg snakker med deg med hele meg. Det er som om yoga har helt vann over meg og gjennom meg. Og jeg var veldig tørr og litt sliten før, og det var så mye mer her som bare måtte være her, ikke sant? Så jeg praktiserer yoga ikke bare for å bli, liksom, veldig god i yogastillinger. Jeg praktiserer yoga for å føle dette.
Fru Tippett: Eh, du sier på et tidspunkt i memoarene dine at du er helt uenig når folk sier: «Kroppen min svikter meg.» Jeg er også i 40-årene. Du vet, folk begynner å si dette etter at de er 40. Det er øynene dine eller knærne dine, ikke sant? Men du sier at det er helt feil.
Mr. Sanford: Og jeg sier det, og det er fullt av sorg for meg fordi jeg utnyttet kroppen min som 13-åring ved å la kroppen min absorbere alt traumet den forårsaket. Og en av lærdommene jeg har lært er at det var kroppen min som holdt meg i live. Kroppen din, så lenge den muligens kan, vil være trofast mot å leve. Det er det den gjør.
Fru Tippett: Jeg mener, til tross for at det – at det er forfall som følger med alderen.
Mr. Sanford: Den faller fra hverandre. Det er fordi – liksom, kroppen min ba ikke om å bli slått og brekke, og om å få ryggraden revet i stykker, og mange bein brukket. Og den sa: «OK, la oss omgruppere oss. La oss gå.» Og bare en liten del av kroppen min grodde ikke. Bare – du vet, en tomme eller to av ryggmargen min klarte ikke å regenerere seg. Den begynte å jobbe, ikke sant, og det er det den vil gjøre. Den kan bli forvirret. Den vet kanskje ikke hvordan den skal dyrke de riktige cellene, men jeg sier deg, den beveger seg mot å leve så lenge den kan.
Fru Tippett: Så hvis vi vet det om kroppene våre, selv når vi blir eldre, selv om det skjer ting i dem som vi ikke liker, hvordan kan vi leve annerledes med den bevisstheten?
Mr. Sanford: Du vet, det er noe med yoga. Det kalles pranayama. Det er yogisk pust. Og du puster i en yogastilling for rommene – jeg tror det – for rommene du ikke kan føle. Du puster ikke bare for bicepsen du virkelig kan bøye. Du prøver å få livskraft gjennom rommene du ikke kan føle. Når du gjør det, øker balansen din, styrken din øker, fleksibiliteten din øker. Jeg tror at når du snakker om å ære kroppen din, men ikke gjør det til en moralsk innsikt, vet du? Som: "Å nei, jeg bør bare spise dette eller ikke det," og bli oppslukt av ...
Fru Tippett: Riktig. Riktig. Og det er den andre måten vi gjør det på også.
Herr Sanford: Og det er den andre måten vi gjør det på.
Fru Tippett: Ja.
Mr. Sanford: Vi jobber til vi tror at det er en moralsk innsikt. Så, du vet, ynde – jeg liker ynde – eller ansvar overfor kroppen min. Det, gutt, inspirerer meg ikke i det hele tatt.
Fru Tippett: Mm-hmm. Og du sier at du skal være elegant med kroppen din, er det det du mener?
Mr. Sanford: Eller vit at de stedene du ikke føler i deg er grasiøse. De er ikke tapt. De er ikke fravær. De er en del av din styrke, av din fiber. I et trestykke er det ikke bare treets årer. Det er det tomme rommet og mellomrommene mellom treets årer som gjør det sterkt. Det er begge deler. Og slik blir verden lettere og enklere når du inkluderer mer av deg selv her.
Fru Tippett: Og hvordan tenker du på – å håndtere de delene av kroppen din som du ikke liker, hva som skjer med dem, huden som eldes, knærne som gjør vondt? Jeg mener, det er små problemer sammenlignet med smertene du …
Mr. Sanford: Nei, nei. Men – nei, dette er vanskelig. Dette krever tålmodighet. Jeg vil gjerne fortelle deg at det er én magisk innsikt, og plutselig er alt enkelt. Nei, det er arbeid, som alt annet. Jeg vet, jeg tenker mer – jeg vet ikke dypere, men annerledes enn folk flest, hvor mye kroppen min har absorbert og beveget seg mot å leve stille.
Så jeg ser på – du vet, jeg har steder – hud på kroppen min, du vet, gamle liggesår og gamle ting som har skjedd – der du kan se at huden sliter med å holde seg og holde. Jeg tenker ikke: «Å, den holder ikke, for pokker.» Jeg føler: «Mann, den jobber så hardt den kan,» vet du? Hvordan skal du se det? Skal du dra herfra? Endrer din tilstedeværelse seg når du drar herfra, slik at du kan gjøre andre ting? Ja, kroppen min leges ikke så bra som den pleide da jeg var 13. Det er sant. Min fysiske kropp gjør det ikke. Men på grunn av medfølelsen jeg kan føle for kroppen min, for andre, leges noe annet.
[Musikk]
Fru Tippett: Du har en seks år gammel sønn. Det finnes ingenting i verden som er mer kroppslig enn en seks år gammel gutt. Ren energi.
Herr Sanford: Ja.
Fru Tippett: Ren fysiskhet. Hvordan tenker sønnen din om kroppen din?
Herr Sanford: Jeg var så bekymret for dette før jeg ble forelder. Jeg trodde at han ville få flere problemer enn han har. Han liker tanken på at han kommer til å bli høyere enn meg før.
Fru Tippett: OK.
Herr Sanford: Og han har ikke helt forstått at jeg faktisk er nesten 180 cm høy.
Fru Tippett: Fordi du sitter i rullestol.
Herr Sanford: Riktig.
Fru Tippett: Ja.
Mr. Sanford: Han forstår ikke helt det. Så han liker den delen. Han måler seg liksom alltid mot meg. Paul er fantastisk. Det er et par ganger vi har vært med på «Pappa og meg-dagene». Det er én historie om at det var et stafettløp på barnehagen eller førskolen hans. Det var liksom å løpe nedover denne matten og gå helt til slutten og komme tilbake. Og jeg kunne ikke stille meg opp med dem og gjøre stafetten med dem, så de andre fedrene og sønnene gjorde det. Men han gjorde det alene langs siden, og løp ned og kom tilbake, og kom tilbake og ga meg en stor high-five. Så han vet at jeg ikke kan gjøre alt. Men da han kom tilbake og ga meg en high-five og sa: «Hei, vi gjorde det likevel», var det som stillhet og kjærlighet.
[Musikk]
Fru Tippett: Matthew Sanfords bok heter Waking: A Memoir of Trauma and Transcendence . DVD-en hans heter Beyond Disability . Han er grunnlegger og president for Mind Body Solutions i Minnetonka, Minnesota.
Som mange av dere praktiserer jeg yoga, i likhet med noen av mine kolleger: vinyasa, Iyengar og hot yoga. Du kan lese om våre personlige erfaringer på bloggen vår, og vi tar gjerne imot historiene deres også. Finn den på nettstedet vårt – onbeing.org – sammen med en annen samtale med en fantastisk yogalærer, Seane Corn. Du kan se en video av henne som demonstrerer det hun kaller «Body Prayer». Det er noen fantastiske minutter med ynde, atletisk dyktighet og åndelig fokus. Og du kan se samtalen min i studio med Matthew Sanford eller lytte igjen og laste ned dette showet. Alt er på onbeing.org.
Og hvis du bruker tid på Facebook, Tumblr eller Twitter, finner du oss på alle disse stedene også.
Dette programmet er produsert av Chris Heagle, Nancy Rosenbaum, Susan Leem og Stefni Bell. Anne Breckbill er vår webutvikler. Trent Gilliss er vår seniorredaktør. Og jeg er Krista Tippett.
Herr Sanford: Og så, nå, ta hendene dine rett ut, rett over deg som om du blir lang, som om du er Supermann som flyr gjennom luften. Og så, selv om du ikke kan gjøre det jeg skal si, er det greit, for jeg kan ikke gjøre det heller, ikke sant? Jeg vil at du skal løfte begge hendene og beina dine fra matten og strekke ut. Shalabasana. Selv om du ikke kan gjøre det, Tim, kom igjen, gjør det likevel. Og pust, og slipp deretter. Ta en pause. Det er en vanskelig positur, forresten.
***
Spesiell invitasjon: For seks år siden var Ellen Pavitt involvert i en flyulykke som gjorde henne lam. I møte med den nye virkeligheten følte hun et dypt ønske om å vokse åndelig og å være mer kjærlig. Hun ser nå disse to ambisjonene som ett og det samme. Bli med i en intim sirkel med Pat Benincasa i samtale med Ellen denne torsdagen: Vi skaper vår egen virkelighet. RSVP-informasjon og mer informasjon her.
COMMUNITY REFLECTIONS
SHARE YOUR REFLECTION